Da familien Grønn flyttet til Lindeberg i Oslo var faren en tørrlagt alkoholiker. Moren var et gudsord fra Vestlandet og de tre sønnene var så små at alt var ennå mulig. Når boka tar slutt er storebror død, påkjørt i en meningsløs ulykke. Hans Christian Grønns fortellergrep er å se tilbake på barndom og ungdom på Lindeberg mens han er på vei til broren og farens fellesgrav.

«Lindebergevangeliet. Alt skjedde som det står skrevet. Kors på halsen. Tre pucker i hjertet. Bror i døden»

Hans Christian Grønn

Litterær sakprosa

Forlag: Kolombia forlag, et umprint under Bonnier Norsk Forlag

Utgivelsesår: 2023

---

«Tidvis riktig underholdende memoarer, men hovedfortellingen forsvinner i anekdotene.»

Se alle anmeldelser

I familien Grønn dro mor Solveig ungene med seg fra frikirke til frikirke. Statskirken var for tam. Far Eddie hadde kommet alkoholisert hjem fra sjøen, blitt tørrlagt og funnet kjærligheten i Solveig og jobb og kall i Indremisjonen. Der jobbet han på båten for uteliggere i Oslo havn og feriestedet Solstrand.

Dette var et uortodoks kristen-hjem, ut i fra de klisjeene vi kjenner fra før. Storebror Per Roar får «øvelseskjøre» bilen fra han er fjorten. Gud får det han skal ha, keiseren og hans regler er det vel ikke så farlig med. Grønn skildrer somrene på Solstrand, han minnes karnevalstilstander med dømte massemordere i lykkelig drag. Han skildrer besøkene av Arve Opsahl, Arnardo og Dag Frøland på uteliggerbåten til jul. Disse minnene har en varme og undring over seg som løfter fortellingen.

Annonsørinnhold

Jansrud forbereder seg på ny millionoverraskelse

Lovløse Lindeberg

Utenfor familien hersker andre lover: På Lindeberg er det krig mellom guttebander, det arrangeres stjelekonkurranser fra de lokale butikkene, livet settes på spill i trange heissjakter og evige utfordringer mellom guttegjengene. Historiene strekes opp i korte hovedsetninger, men fortellingen knyttes lite sammen. Bokas mange forskjellige elementer står ved siden av hverandre uten å styrke eller kommentere hverandre. Men man får et interessant innblikk i Lindebergmyter og -kultur. Det finner vi ikke for mye av i norske bøker.

Memoarsjangeren gir også et rom for diktning: Her gjengis generasjonsgamle samtaler i replikkform. De er neppe ordrette. Formen blir også idylliserende: Folka på rett side gis nesten alltid siste ord, og det meste gis et lett rosenrødt nostalgisk skjær: Gærne gutter finner på streker. Dette er anekdoter som i tidens løp er blitt spisset til gjennom mange gjenfortellinger.

Drama på hver side

Lindebergs – og Norges – største ishockeyspiller, «Botta», skildres med ungguttens perspektiv i et mytisk skjær, mens forfatterens egen hockeykarriere gis episodisk plass. Botta og forfatteren hadde begge et forhold til kristen tro. Med en forfatterstemme plassert tilbakeskuende, i vår tid, kunne man ønsket seg mer refleksjon.

Det gjør det også krevende å ta inn storebroren Per Roar, som glir ut av idyllen og inn i kriminaliteten. Brorens liv utspiller seg i periferien av fortellerens synsfelt. Per Roar dukker stadig opp for å redde fortelleren, vinne konkurranser, stupe fra de høyeste knausene. På samme måte blir faren Eddie knapt nevnt uten at han røyker med begge hendene, mens moren er på vei til frikirkens møter. Gjentakelsene sliter på fortellingen, episodene er mange og litt for uprioriterte.

Teksten på isen

Noen steder er metaforene riktig gode, som fra fortellerens ishockey-karriere: «Jeg klemmer rundt kølla. Den er en penn og pucken blekk. Så går jeg ut for å skrive den beste storyen ever». Andre steder blir bildene for oppstyltede: «Blokkene stirrer taust ned på oss. Det er som de står æresvakt».

Men fortellerstilen er begrenset til å legge historier etter hverandre, i en nokså flat «og så, og så»-rekke. Det er lite overbygning og mindre undertekst. For mange karakterer blir mer navnemerkelapper enn levende mennesker. På sitt beste er resultatet en blanding av bygdebok for Lindeberg og en god og gammeldags guttebok. Men idylliseringen fjerner virkelighetens skarpe kanter. Historiene er så mange at fortellingen aldri kommer helt fram.

Forlaget har definert denne boka som «litterær sakprosa». Da har de dessverre samtidig lagt lista farlig høyt, for litterært er dette en vel enkel bok.

Ikke lenger levelig