Olga Bragina:

- Ingen fortjener denne grusomme redselen

Da Russland invaderte Ukraina, begynte forfatteren Olga Bragina å skrive dagbok på Facebook.

DAGBOKNOTATER: Forfatteren Olga Bragina har fortalt verden hvordan dager med krig oppleves, via Facebook. Her er hun utenfor Litteraturmuseet i Odesa - i en tid da hverdagene var helt vanlige. Foto: Jelena Bragina
DAGBOKNOTATER: Forfatteren Olga Bragina har fortalt verden hvordan dager med krig oppleves, via Facebook. Her er hun utenfor Litteraturmuseet i Odesa - i en tid da hverdagene var helt vanlige. Foto: Jelena Bragina Vis mer
Publisert
Sist oppdatert

25. februar klokka 02.08: Vi har slokket lyset, men får ikke sove. Vi har ingen steder å flykte, og ikke noe kjøretøy å flykte med. (…) Bomberom har jeg ingen planer om å gå ned i, jeg har klaustrofobi. Nå har jeg akkurat klemt mammaen min og sagt at jeg elsker henne veldig høyt.

Olga Bragina (40) har bodd i Kyiv hele sitt liv. Hun er poet, har skrevet fem diktsamlinger og en roman, og jobber som oversetter.

– Vi levde de vanlige livene våre i en drabantby i utkanten av Kyiv, og plutselig befant vi oss i sentrum av historiske begivenheter. Dette er det viktig å skrive om, tenkte jeg. Jeg må skrive mens det skjer, sier Bragina.

Verdens undergang banker på

Hun er fortsatt i Kyiv første gang vi får tak i henne, i en tomroms leilighet sammen med broren Kostyk og foreldrene. Det er for vanskelig å komme gjennom på telefon, så hun svarer skriftlig. Forteller at ute er det mørkt og portforbud. Gatene er tomme. De er nesten tomme på dagtid også.

- De første dagene var det veldig skummelt. Som om verdens undergang var kommet. Heldigvis klarte foreldrene mine å komme seg hit før veiene ble stengt. Men vi kunne ikke sove, vi lå bare og lyttet etter nye eksplosjoner.

25. februar klokka 08.43: (…) Det er som et materialisert mareritt – du vet hva du må gjøre og hvor du må flykte, men du har bare to tilstander – panikk og lammelse, og samme hva du gjør, kan du ikke påvirke noe. Uvissheten skremmer. Helt til det siste trodde jeg ikke at dette skulle skje, jeg tenkte at mamma og jeg skulle dra til hennes leilighet og spise sushi og se tv (…) og nå faller verden sammen. Og vi vet ikke hvorfor vi finnes eller hvorfor verden er som den er, eller hvorfor vi har havnet her, helt vanlige mennesker som aldri har forberedt seg på noen krig. Nå høres nye eksplosjoner.

- Bekymret for broren min

- Det er rart, men etter hvert blir man nesten vant til det. Psyken tilpasser seg den nye hverdagen. Jeg har begynt å sove mer normalt, uten å bli vekket hver gang sirenene hyler, sier Bragina.

- Mest bekymret er jeg for broren min – jeg har alltid vært bekymret for ham. Hvorfor er det vi som har havnet i krigens episenter? Vi har lest om krig, vi har sett det på film, men ingen fortjener denne grusomme redselen.

Olga Bragina overvant klaustrofobien og har vært i bomberommet flere ganger. Det ligger bare to kvartaler fra der hun bor. Bildene hun sender derfra viser slitte murvegger. Slitne mennesker.

- Man kan sove på madrasser. Her ene natta sov jeg på to krakker som ble satt ved siden av hverandre. Men mest sitter folk og leser nyheter på telefonene sine hele natta. Eller de hjelper hverandre.

BOMBEROMMET: Der Bragina og familien tilbragte netter mens sirene hylte. Foto: Olga Bragina
BOMBEROMMET: Der Bragina og familien tilbragte netter mens sirene hylte. Foto: Olga Bragina Vis mer

Broren hennes sier stadig at Olga og moren må flykte til Polen, han og faren må bli i Kyiv.

- Men jeg vet ikke hvordan vi skal komme oss til Polen, eller hva som venter der. Jeg håper bare alt blir bra til slutt – hvis jeg tenker noe annet, blir jeg gal, skriver hun.

1. mars, morgen: (…) Jeg sier til mamma: ‘Det kommer til å stå i historiebøkene om alt dette’. I natt bestemte jeg meg for å se komedien «Nattskiftet», og i en av scenene høres musikk fra «Svanesjøen», utenfor vinduene ser jeg sandsekker og en mann med automatgevær.

Cola med vaniljesmak

Krigen i Ukraina hadde pågått i ti dager, når Olga Bragina forteller at hun måtte ut å lete etter en åpen bank. Dagen før skrev hun på Facebook: «Hvem vet noe om hvordan man kommer seg til Polen?» Nå hørte hun eksplosjoner, utenfor butikkene sto folk i lange køer, noen snakket i telefon og hun hørte de nevnte tredje verdenskrig. «Hvis ikke det var krig, skulle jeg smakt på cola med vanilje», sa Olga Bragina til moren sin, og så på plakaten som hang utenfor kiosken.

Venner, naboer, mange av dem har allerede reist fra Kyiv, forteller Bragina. De som fortsatt er igjen har ikke noe sted å flykte til.

- Nå sier mamma: «Du må flykte, jernteppet er i ferd med å falle ned». Og jeg tenker: hva skal jeg gjøre da, skal jeg ringe familien min fra den andre siden av jernteppet? (…) Ikke vite hvor de er og hva som har skjedd med dem. Aldri få vite? Jeg klarer ikke å leve sånn.

FØR KRIGEN: Olga Bragina utenfor Khotyn festning, vest i Ukraina. Foto: Jelena Bragina
FØR KRIGEN: Olga Bragina utenfor Khotyn festning, vest i Ukraina. Foto: Jelena Bragina Vis mer

Overtalt

Så ble det stille noen dager fra Olga Bragina. Hun og moren hadde bestemt seg for å reise. Broren hadde fått overtalt dem.

«Hvis dere blir værende, er dere med på å undergrave forsvarsevnen til dem som skal beskytte dere», sa han.

I Polen ville de være trygge. De dro 13. mars.

15. mars: Min mor og jeg er i Warszawa.

Dagen etter kommer det ny melding fra Bragina. To døgn tok turen. Ti timer sto de på grensa til Polen før de fikk komme over. Noen bekjente skulle til Tyskland med bil, og de fikk sitte på til Kraków før de dro videre med tog til Warszawa.

Da Bragina la ut på Facebook at hun ville reise til Polen, fikk hun mange tilbud om hjelp. En polsk oversetter og filolog hadde ekstra plass i leiligheten i Warszawa, de kunne bo hos henne. Hun er fra Russland, men har ikke vært der på seks år, sier hun ikke kan reise tilbake fordi hun har uttalt seg kritisk til regimet.

- Tanta hennes ble visst nylig tatt inn til avhør i Russland, skriver Bragina, og forteller om en leilighet som er full av bøker, og egne kaotiske tanker om hva de skal gjøre videre.

- Jeg har fått tilbud om en leilighet for ukrainske forfattere i Polen, kanskje flytter vi dit, sier hun.

REISTE: Forfatter Olga Bragina. Foto: Privat
REISTE: Forfatter Olga Bragina. Foto: Privat Vis mer

I søvne

- Hvordan var det å lukke døra hjemme i Kyiv og ikke vite når du kan komme tilbake?

- Det var fryktelig, sier Bragina.

- Jeg kan fortsatt ikke tro det dette virkelig skjer. Det er som å gå i søvne, og hver morgen våkner jeg og tenker at dette bare er en vond drøm. Når jeg slår opp øynene, tenker jeg at kanskje, kanskje jeg er hjemme. Men det er jeg ikke.

Braginas svar er oversatt fra ukrainsk av Marina Hobbel.

Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Vil du vite mer om hvordan du kan endre dine innstillinger, gå til personverninnstillinger

Les mer