25. februar klokka 02.08: Vi har slokket lyset, men får ikke sove. Vi har ingen steder å flykte, og ikke noe kjøretøy å flykte med. (…) Bomberom har jeg ingen planer om å gå ned i, jeg har klaustrofobi. Nå har jeg akkurat klemt mammaen min og sagt at jeg elsker henne veldig høyt.

Olga Bragina (40) har bodd i Kyiv hele sitt liv. Hun er poet, har skrevet fem diktsamlinger og en roman, og jobber som oversetter.

– Vi levde de vanlige livene våre i en drabantby i utkanten av Kyiv, og plutselig befant vi oss i sentrum av historiske begivenheter. Dette er det viktig å skrive om, tenkte jeg. Jeg må skrive mens det skjer, sier Bragina.

Verdens undergang banker på

Hun er fortsatt i Kyiv første gang vi får tak i henne, i en tomroms leilighet sammen med broren Kostyk og foreldrene. Det er for vanskelig å komme gjennom på telefon, så hun svarer skriftlig. Forteller at ute er det mørkt og portforbud. Gatene er tomme. De er nesten tomme på dagtid også.

- De første dagene var det veldig skummelt. Som om verdens undergang var kommet. Heldigvis klarte foreldrene mine å komme seg hit før veiene ble stengt. Men vi kunne ikke sove, vi lå bare og lyttet etter nye eksplosjoner.