BOK: «Der, dypt under havets overflate, fanget i et evig klaustrofobisk mørke, levde hundre og sekstifem eksepsjonelle menn. I stillhet. Forskanset bak atten tusen tonn pansret stål, rustet med de mest potente masseødeleggelsesvåpnene menneskeheten har skapt, voktet de Vestens undersjøiske grense i øst. Mykt gled apokalypsemaskinen gjennom det dunkle vannet.»
Åpningen på Grethe Bøes arktiske thriller er spennende nok. NATOs ubåt SS Pennsylvania siger gjennom ishavet langt nord, søkklastet med atomvåpen. Det skjer en eksplosjon på båten, og det blir bestemt at de må søke nødhavn i Longyearbyen.
«Snøleoparden»
Krim
«Alt tuller seg til.»
Vi lesere vet at eksplosjonen er et attentat utført av en uhyggelig, skummel gruppe bestående av pengegriske og hensynsløse folk fra våpen- og forsvarsindustrien, et hemmelig tempelriddernettverk, russiske leiesoldater, islamistiske fundamentalister og kinesisk etterretning. Alle har interesse av å skape en internasjonal konflikt med potensial til å utløse en tredje verdenskrig. Den eneste som kan stoppe katastrofen, er jagerpiloten og «villdyret» Ylva Nordahl i samarbeid med den mystiske kinesiske superkvinnen Xi, med kallenavnet Snøleoparden. Og selvsagt Ylvas kjæreste Storm, en langhåret kybernetiker med skyhøy IQ.
Arktisk thriller
Den storpolitiske thrilleren «Snøleoparden» er vårt andre møte med Ylva. Den første var i filmregissør og skuespiller Grethe Bøes krimdebut «Mayday» – også det en thriller med et liknende plott. Hovedskurken, den erkekonservative og livsfarlige amerikaneren Rove, slapp unna i forrige bok og er nå ute etter hevn.
Jeg var svært begeistret for «Mayday». Det var en storslått og dramatisk krimdebut, i en sjanger som nå er i ferd med å seile opp som konkurrent til nordisk noir. Nemlig såkalte arktiske thrillere med et aggressivt Russland som hovedfiende – kjent gjennom krimforfattere som John Kåre Raake, Odd Harald Hauge og Øystein Bogen. Bøes styrke i «Mayday» var hennes levende, billedrike språk, og de storslåtte filmatiske scenene. Men i denne bok nummer to er det som om alt tuller seg til for henne.
Norsk krimsensasjon: Bravo!
«Her, på dypet, eksisterte ikke den svikefulle verdenen. Den angikk henne ikke. Hun var bare dette, et taust, svevende nærvær av tunge rytmiske åndedrag. Natur. Ylva smilte, så hadde han rett, Storm, da han kastet henne til haiene. Han måtte det, for å redde henne fra seg selv.»
Ukonsentrert
Sitatet fra boka er symptomatisk for både stil og innhold; pompøst, overdramatisk og samtidig diffust. Det er denne bokas store svakhet. Bøe har ikke klart å bygge opp dramatikken mot et samlende klimaks. Det er spredte scener og store ord. Det samme gjelder de ulike skikkelsene, som hver for seg er spennende nok, men det er som om Bøe ikke helt har visst hvem hun skal konsentrere seg om, og det blir ukonsentrert og kaotisk.
Ei vanvittig bok!
Det hjelper ikke at Bøe bruker bøyninger som framstår svært infantile. Vi leser at Ylva «bevegde seg i en surrealistisk boble», og at hun «latet som hun ikke merket det». Disse barnlige vendingene er gjennomgående i boka, og jeg ble usikker på om det bare var meg som ikke fulgte med i tida. Jeg tok derfor initiativ til en morsom sms-utveksling med språkprofessor Helene Uri. Hun kunne bekrefte at latet som faktisk er helt umulig, mens bevegde seg er lov, men ganske sjelden. Da må en jo spørre hvor Cappelen Damms ellers så proffe korrekturlesere har vært.
Kjøp boken
Vi bryr oss om ditt personvern
Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.
Vil du vite mer om hvordan du kan endre dine innstillinger, gå til personverninnstillinger