Janne Langaas

Janne (60): - Jeg ville bare at det skulle gå over

Da legene fortalte at mannen hennes kom til å dø av kreftsykdommen ble alt snudd på hodet for skuespiller Janne Langaas (60). Hun ble sint.

DIKT: Skuespiller og dramatiker Janne Langaas har gitt ut diktsamlingen «19 måneder», som hun skrev da ektemannen ble syk av kreft. Foto: Bjørn Langsem
DIKT: Skuespiller og dramatiker Janne Langaas har gitt ut diktsamlingen «19 måneder», som hun skrev da ektemannen ble syk av kreft. Foto: Bjørn Langsem Vis mer
Publisert
Sist oppdatert

- Hvor sint er det lov å være når den du elsker dør?

Skuespiller og dramatiker Janne Langaas har stilt seg selv det spørsmålet mange ganger. For da legene fortalte at mannen hennes kom til å dø av kreftsykdommen ble alt snudd på hodet, i en berg- og dalbane av fortvilelse og sorg, sinne og frustrasjon.

- Ta vare på den siste tida, sier folk, elsk hverandre, nyt de gode øyeblikkene. Men hva betyr det? Hvilke øyeblikk er det når det ikke er noen gode dager?

I fjor sommer mistet Janne Langaas mannen sin gjennom 34 år, skuespilleren, dramatikeren og regissøren Mathias Calmeyer.

«Din hverdag, din sykdom, din smerte har blitt livet mitt. Jeg er så sint.»

- Jeg var så sinna, så lei meg, så lei alt. Til slutt ville jeg bare at alt skulle gå over.

Diktsamling

Hun sitter i en krok på nye Deichman. Det var her hun satt da hun skrev på det som har blitt diktsamlingen «19 måneder», en samling dikt som hun skrev i sykdomsperioden.

- Jeg hadde et sånt bilde av hvordan jeg skulle være da mannen min ble syk, jeg skulle være hundre prosent til stede og bare ha omsorg for ham, jeg skulle tåle det og stå støtt.

Men inni seg klarte hun ikke det.

- Jeg kjente på et vell av følelser, sinne over skjebnen som var så urettferdig, sorg over å skulle miste mannen min og skam over å ønske meg vekk fra alt sammen. Jeg prøvde å skjerme Mathias, han hadde jo nok med å være syk.

Diktsamlingen er delt opp i nitten dikt, et for hver av månedene som gikk fra han fikk kreftdiagnosen til han døde.

- Det var nitten vonde måneder med motstridende følelser. Jeg elsket ham inderlig, samtidig ble jeg også overmannet av alle disse vanskelige følelsene.

I begynnelsen var det en periode der han tenkte at det skulle gå bra, og hvor de sammen trodde det. Men inni seg hadde Janne Langaas en vond følelse.

Bryllupsdag: Janne Langaas og Mathias Calmeyer traff hverandre på teaterhøyskolen. I 1991 giftet de seg. Foto: Privat
Bryllupsdag: Janne Langaas og Mathias Calmeyer traff hverandre på teaterhøyskolen. I 1991 giftet de seg. Foto: Privat Vis mer

- Jeg vet ikke hvor det kom fra, jeg bare følte på meg at han ikke ville bli bra av dette. Og dessverre fikk jeg rett.

Halvveis ut i sykdomsforløpet fikk de beskjed om at han ikke ville overleve.

«De giftige dagene er tilbake, dødens skygge atter synlig og sorgen enda større. Det blir så alt for klart at selv lykkelige dager aldri igjen blir ren lykke.»

Ingen dagbok

Det er ingen dagbok hun har skrevet, forteller hun, ikke et utleverende vitnesbyrd, men et ønske om å sette opplevelsen av å miste inn i en slags kunstnerisk ramme.

- Jeg har skrevet om døden tidligere, både i noveller og for teater, og har lest mye litteratur om død og sorg. Men jeg har egentlig ikke lest om det å ikke takle det helt.

Hun hadde behov for å gå fra sorgen, forteller hun.

- Utad taklet jeg sykdommen og alt helt fint, men innvendig hadde jeg det veldig vanskelig. Jeg hadde behov for å gå fra sorgen, jeg maktet ikke å sitte hos ham og være kjærlig hustru hele tiden, jeg måtte ha pauser.

Ofte gikk hun turer med musikk i ørene mens hun skrek ut frustrasjon og sinne. Så satt hun seg hos ham igjen.

«Jeg spyr av lykken rundt meg. Lykkelige par hånd i hånd. Lykkelige småbarnsfamilier. Lykkelige venner. Lykkelige pensjonister. At de ikke skammer seg.»

- Det var viktig for meg å være sterk for ham, vise ham at dette tåler jeg, dette går vi gjennom sammen. Men sannheten var en annen, jeg taklet det veldig dårlig.

- Har du hatt dårlig samvittighet?

- Både ja og nei. Jeg tenker noen ganger at åh, jeg skulle ønske at jeg hadde vært enda mer tilstede for ham, samtidig så vet jeg ikke om det hadde vært mulig.

Han forholdt seg til det legene sa. Hun googlet diagnosen igjen og igjen.

- Jeg leste at de fleste med diagnosen til Mathias levde i atten måneder. Det stemte nesten på en prikk.

1986

De traff hverandre i 1986, da de begynte i samme klasse på teaterhøyskolen. Først ble de bestevenner, men på tampen av det første året ble det dem. Årene som fulgte var gode, de skapte et godt liv sammen, og fikk to unger som i dag er 30 og 23 år gamle.

- Vi var ... så bra sammen. Mathias og jeg var hverandres beste venner og kjærester.

Hun får tårer i øynene av å mimre.

- Snakket dere sammen om døden?

- Ja, vi gjorde det. Han sa at han var lei seg fordi han kom til å gi meg så mye sorg, og det hadde han rett i. Fremdeles er jeg veldig lei meg og savner ham hele tiden. Alt som er hyggelig er litt trist også, fordi jeg så gjerne skulle delt det med ham.

Hun har fortsatt på seg gifteringen. Noen dager tar hun på seg hans ring også.

- Mathias var så levende, derfor er det så uvirkelig at han er død.

Hun synes metaforen om å kjempe mot kreft er uriktig.

- Kreft tar ikke hensyn til om du slåss eller ikke, den gjør som den vil. Mathias tapte ikke kampen mot kreft, for hvis dette hadde vært en konkurranse hadde han vunnet.

Talen hun holdt for ham i bisettelsen hadde hun lest høyt for ham jula før han døde. En tale om livet de delte, alle reisene, de gode hverdagene.

- Det gjorde det litt godt at han allerede hadde hørt talen når jeg holdt den i kirken. Vi fikk også snakket om bisettelsen, hvilke sanger han ville ha med og sånn.

Den siste reisen sammen gikk til Nissedal hvor de hentet valpen Schiffer, en dvergschnauzer oppkalt etter den tyske supermodellen Claudia Schiffer.

- Det er fint å tenke på at vi hentet henne sammen. Hunden har vært en god støtte.

- Hvordan har du det nå?

- Jeg klarer meg. Det går bra, men jeg har det bare ikke sånn veldig fint. Jeg vet ikke helt når det skal slutte å være vondt.

Lykkelige dager: Janne Langaas og Mathias Calmeyer sommeren før kreftdiagnosen. Foto: Privat
Lykkelige dager: Janne Langaas og Mathias Calmeyer sommeren før kreftdiagnosen. Foto: Privat Vis mer

- Visste han at du skrev dikt?

- Nei. Jeg visste ikke selv at det var dikt som skulle havne mellom to permer. Men jeg tror han ville likt det, vi heiet alltid på hverandres prosjekter.

Hun håper diktene vil være til hjelp for andre som går gjennom noe av det samme som henne. For vi er ikke enestående noen av oss, sier Langaas.

«Du er kjærligheten i livet mitt. Etter deg kommer ingen. Etter deg er evig ensomhet. Men jeg vil ikke mer. Det må stoppe. Jeg trenger en sluttdato.»

- Det er lov å ønske seg en sluttdato for alt det vonde, for det er slitsomt å være den pårørende som skal være styrken, som skal holde motet oppe og elske. Men det er vanskelig å si det høyt.

Lillejulaften er det sytten måneder siden han døde.

- Høytid og merkedager er ekstra tunge, sånn er det for alle som har mistet noen.

Hun lener seg fram, drar genseren opp langs armen. I sort blekk er signaturen til Mathias foreviget, med det smilefjeset han alltid la til.

- Det var den siste gaven min til ham jula før han døde. Et minne jeg har med meg for livet.

Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Vil du vite mer om hvordan du kan endre dine innstillinger, gå til personverninnstillinger

Les mer