Ole Robert Sunde

- Jeg føler meg utro

Seks år etter at forfatter Ole Robert Sunde mistet kona si, er sorgen fortsatt altomfattende. Han har forsøkt å gå videre med nye kvinner – uten suksess.

SORGFULL: For seks år siden mistet Ole Robert Sunde kona si. De siste åra har han brukt til å skrive om sorgen, noe som nå har resultert i den tredje boka i hans sorgtrilogi. Foto: Annika Byrde
SORGFULL: For seks år siden mistet Ole Robert Sunde kona si. De siste åra har han brukt til å skrive om sorgen, noe som nå har resultert i den tredje boka i hans sorgtrilogi. Foto: Annika Byrde Vis mer
Publisert

«Aldri mer skal jeg treffe henne, aldri mer skal jeg lukte på henne, skal jeg ta på henne og si at jeg elsker henne, alt det er forbi.»

- Det er noe med de to ordene «aldri mer». Det er jævlig vondt å tenke på det, selv om det har gått flere år siden hun døde fra meg.

Hun døde i juli, når sola står høyt på himmelen og sommeren er på sitt aller beste. Nå er det snart den tida igjen, og Ole Robert Sunde sitter ved skrivebordet hjemme på Bislett. Her sitter han fra tidlig morgen til sein natt og leser og skriver. Ei grønn arbeidslampe lyser tålmodig, flere brillepar ligger sirlig sortert. Sist han telte, hadde han ti tusen bøker her inne, de dekker hver centimeter fra gulv til tak.

- Jeg tvinger meg ut på tur hver dag, ellers sitter jeg her og surrer for meg selv. Hver eneste dag.

Skjorta er hvit og litt for stor, med flekker som ikke har latt seg vaske vekk. Håret er glissent på toppen og langt i nakken, det grå skjegget matcher. Bare øyebrynene har beholdt den originale, mørke fargen.

Han labber ut på kjøkkenet for å fikse kaffe, kommer tilbake med kopper og ei skål med sjokolade.

Intenst vondt

Det er seks år siden kona, billedkunster Marit Gulbrandsen, døde etter en fire år lang kamp mot kreften. Han mistet henne han kaller sitt lys gjennom 45 år. Nå er Ole Robert Sunde aktuell med den tredje boka i det som er blitt en sorgtriologi om tapet av kona og tida etterpå.

- Noen dager er savnet så intenst at det gjør fysisk vondt, overalt ser jeg noe som minner meg om henne.

Et par røde sko over asfalten får ham til å tenke på hennes røde sko, og gnagsårene hun fikk da de var i London. Et grønt, flagrende skjerf som har den samme fargen som vinflaskene hun satt stearinlys i en høstkveld på hytta. Sorgen har lagt seg som et tungt teppe over livet hans, over hjemmet de delte, sofaen der hun lå og ble sykere og sykere, i senga som føles så stor og tom uten henne.

- Det er vanskelig å forstå at hun er borte for alltid, jeg sliter med å begripe det. Jeg hører om folk som går videre, som bearbeider sorgen og forsoner seg med døden, men det vil jeg ikke. Min greie er å se hva sorg er, hva den gjør med meg. Det er det landskapet jeg utforsker i disse bøkene.

- Noen vil kanskje si at du dyrker sorgen?

- Ja, datteren min sier det, og kanskje stemmer det. Jeg vil ikke gå videre, jeg klarer det ikke. Jeg er livredd for å miste henne helt, selv om jeg vet det er umulig.

- Tenkte du på noe tidspunkt at du kom til å sørge deg i hjel?

- Nei. Jeg har hele tiden tenkt at jeg skal jobbe videre, men jeg ble satt veldig langt tilbake og føler meg ribbet og naken.

BOKROMMET: Her, i arbeidsrommet i leiligheten på Bislett, omgitt av tusenvis av bøker, skaper Ole Robert Sunde sin egne bøker. Foto: Annika Byrde
BOKROMMET: Her, i arbeidsrommet i leiligheten på Bislett, omgitt av tusenvis av bøker, skaper Ole Robert Sunde sin egne bøker. Foto: Annika Byrde Vis mer

Pang, borte

Sola skinner inn gjennom vinduet og treffer ham midt i ansiktet. Det var her han sto da han så konas dobbeltgjenger på benken nedenfor.

- Hun satt rett der nede, på den benken. Jeg visste jo at det ikke var henne, men hun var så lik, og hvorfor satt hun der?

Blant bøkene i bokhylla har han lirket inn en kikkert, en annen står i vinduskarmen på kjøkkenet. Han tenkte alltid at det var han som skulle gå ut av livet først.

- Jeg tok det som en selvfølge at vi skulle bli gamle sammen, bare ha det fint helt til jeg døde, ikke hun. Men så ... Pang, så ble hun borte, bare 59 år gammel.

Nye kvinner

Han har forsøkt å gå videre med ny kjæreste, uten suksess.

- Jeg har vært sammen med seks kvinner etter henne, og det har gått til helvete hver gang.

- Hva har vært vanskeligst?

- Alt. De lukter ikke som henne, puler ikke som henne, kliner ikke som henne. Ingen er som henne. Det å ligge naken og nær ei dame som ikke er henne ... Jeg føler meg utro, selv om jeg vet at jeg ikke kan være utro mot henne når hun er død.

Snakket ikke om døden

Marit og Ole Robert traff hverandre i Moss. Hun var femten og et halvt, han nitten. Det var en ungdomsforelskelse som aldri tok slutt.

- For meg var hun alt. Og livet uten henne ...

Han stopper opp. Leter etter ordene.

- Jeg jobber og jobber og jobber, kanskje er det en form for flukt.

Han stryker lett over omslaget på den nye boka. Det intrikate mønsteret kona skapte dekker overflaten, det samme mønsteret som også pryder gravstøtten hennes. Kunsten hennes er overalt i leiligheten, på veggen over sofaen, i glassvinduene over dørene inn til soverommene, og i hodet hans som evige riss etter et langt liv sammen.

KUNST: Marit Gulbrandsens kunstverk har fått plass på coveret til Sundes siste roman. Foto: Annika Byrde
KUNST: Marit Gulbrandsens kunstverk har fått plass på coveret til Sundes siste roman. Foto: Annika Byrde Vis mer

- Hun forsvant gradvis foran øynene mine, sykdommen gjorde at hun gikk ned fra sytti kilo til trettifem. Alt jeg syntes var sexy med henne ble borte, og jeg ble tilbakeholden. Det merket hun.

- Snakket dere sammen om døden?

- Nei. Hun ville ikke snakke med meg om at hun skulle dø, hun trodde ikke jeg tålte det.

Et museum

Alt er som det var da hun levde, han har ikke forandret noe i leiligheten de kjøpte sammen i 1984. Først var de to, så kom barna, og så ble de fem. Nå er det bare ham i den store leiligheten på Bislett.

- Hun kunne kommet tilbake i morgen og ville kjent seg igjen med det samme. Jeg lever i et museum, et museum over henne og livet vårt.

- Venter du på henne?

- Jeg vet jo at hun aldri kommer tilbake, hun er borte for alltid. Likevel ville det vært helt naturlig om hun plutselig kom inn døra nå.

En av de fineste kjolene hennes henger på veggen, det samme gjør hatten hun brukte om sommeren.

- Jeg kommer aldri til å flytte herfra.

- Har du det vondt hele tida?

Han trekker på det.

- Dagene går, og jeg trives godt i livet mitt. Jeg har det fint. Men det er et stort hull inni meg etter henne, og det blir aldri borte. Jeg vil ikke at det skal bli borte heller.

- Hva hadde hun sagt om hun fikk lese bøkene?

- Hun hadde ikke likt dem i det hele tatt, jeg tror ikke det. Hun ville sagt at jeg var jålete og selvsentrert som velter meg i sorgen. Men jeg håper hun ville sett bøkene som en kjærlighetserklæring også.

Sunde fikler fram et hvitt lommetørkle, stryker det over øynene.

- Det er faen meg ikke lett. Men nå vil jeg ikke skrive flere bøker om sorg, jeg vil tilbake til de vanskelige, uleselige bøkene som ikke selger en dritt.

STOPPET: Etter å ha begynt på sorgtrilogioen opplevde Sunde for frøste gang at folk stoppet ham på gata for å snakke om bøkene hans. Om kunstnerkona som ikke lenger er. Foto: Annika Byrde
STOPPET: Etter å ha begynt på sorgtrilogioen opplevde Sunde for frøste gang at folk stoppet ham på gata for å snakke om bøkene hans. Om kunstnerkona som ikke lenger er. Foto: Annika Byrde Vis mer

Kreftforfatter

Lange setninger, digresjoner og innfall, stier som tråkkes opp mens han skriver. Ei bok skrev han uten å sette et eneste punktum før side 400. Smale bøker som fenger få, men som får litteraturkritikerne til å juble og vri terningene til seks. Med sorgtriologien har han for første gang smakt på det å være allemannseie.

- Folk har stoppet meg på gata etter disse bøkene, det har jeg aldri opplevd før. Jeg har blitt kreftforfatter.

- Hva forteller de deg?

- De sier at bøkene har truffet en nerve i dem, selv om de aldri har lest noe av det andre jeg har skrevet. Det er fint, men også rart.

Snart er det juli igjen, det som for Sunde er blitt dødsmåneden.

- Å bære kista hennes ut av kirka og inn i sommerdagen var forbanna ubehagelig. Jeg hater juli, og skulle gjerne visket vekk hele måneden.

- Hvordan takler du det?

- Jeg går turer og skriver og drikker meg bort fra det. Døden er jævlig alvorlig, den er ikke noe å kødde med.

Han fikler fram et bilde på telefonen, minnesteinen hennes fyller skjermen. På gravstøtten ligger flere mindre steiner, han liker å legge fra seg en når han er der.

- Jeg har det fra «Schindlers liste», det er en gammel jødisk tradisjon å legge en stein på grava til den man var glad i. Det er lettere enn å prøve å snakke med henne, for hva faen skal jeg si?

Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Vil du vite mer om hvordan du kan endre dine innstillinger, gå til personverninnstillinger

Les mer