Nobelprisvinner Abdulrazak Gurnah i Norge

- Jeg var vettskremt

Da telefonen fra Nobelkomiteen kom, trodde forfatteren Abdulrazak Gurnah det var en spøk. Nå er han 10 millioner svenske kroner rikere - og har en idé om hva de kan brukes til.

RØMTE: Da Abdulrazak Gurnah rømte fra Zanzibar til England som 18-åring, skjønte han hva det betydde. «Nå kan du ikke dra hjem igjen», tenkte mannen som nå er blitt Nobelprisvinner. Foto: NTB
RØMTE: Da Abdulrazak Gurnah rømte fra Zanzibar til England som 18-åring, skjønte han hva det betydde. «Nå kan du ikke dra hjem igjen», tenkte mannen som nå er blitt Nobelprisvinner. Foto: NTB Vis mer
Publisert

LILLEHAMMER (Dagbladet): - Det tok tid før jeg forsto at jeg ikke var velkommen i England. Folk var fiendtlig innstilt. De slang stygge ord etter meg, men jeg skjønte det ikke. Jeg trodde jeg kunne engelsk, men det viste seg å være langt fra godt nok til å forstå alt.

Abdulrazak Gurnah (73) gir fra seg et lite smil. Det er over femti år siden han som 18-åring flyktet til England fra Zanzibar. Det er bare åtte måneder siden forfatteren sto på kjøkkenet hjemme i Canterbury med en kopp te i hånda da mobilen ringte.

Verken journalister eller litteraturkjennere hadde hatt Abdulrazak Gurnah på listene over mulige kandidater til verdens mest høythengende litteraturpris. Nå ringte en mann og sa han var fra Svenska Akademien og at Gurnah var årets vinner av Nobelprisen i litteratur.

- Jeg trodde det var en spøk. Selvfølgelig. Du venter kanskje på en telefon hvis navnet ditt stadig dukker opp på spekulasjonslistene. For meg var det totalt uventet. Jeg har hørt om en som ble lurt. Han fikk telefon med beskjed om ar han hadde vunnet, og dro ut og startet feiringen med noen venner. Så kom nyheten om at Nobelprisen i litteratur var delt ut, og det var ikke hans navn som ble lest opp.

Kompromissløs

Gurnah har ankommet Litteraturfestivalen på Lillehammer, lavmælt og bare litt irritert fordi han ikke får nettverket til å virke på mobilen.

Han er den fjerde svarte forfatteren som har vunnet Nobelprisen i litteratur. En pris som har en historie på 120 år. Gurnah fikk prisen fordi han i sine bøker «uten kompromiss og med stor medfølelse har satt søkelyset på konsekvensene av kolonialismen og flyktningers skjebner i gapet mellom kulturer og kontinenter».

Han blir gjerne regnet som en viktig postkolonial forfatter, men den slags merkelapper vil han ha seg frabedt. «Jeg vil ikke bli kalt for noe annet enn navnet mitt», har han sagt.

PRIS-SMIL: Nobelprisen i litteratur 2021 gikk til Abdulrazak Gurnah. Foto: NTB
PRIS-SMIL: Nobelprisen i litteratur 2021 gikk til Abdulrazak Gurnah. Foto: NTB Vis mer

Forsvinninger og henrettelser

Men la oss starte med begynnelsen. På Zanzibar. Det er der han kommer fra. Zanzibar ble et britisk protektorat i 1890. I 1963 ble det til et selvstendig sultanat, så kom revolusjonen, og de neste åra var fylt med forfølgelser, voldtekter, henrettelser og forsvinninger av den arabiske befolkningen på øya. Gurnah har tidligere beskrevet det som at en hevnlysten terrorist dikterte tilværelsen.

- Broren min og jeg var på ferie i Dar-Es-Salam da revolusjonen startet. Vi var på en strandkafé da det kom meldinger over radioen om kamper på Zanzibar. Da vi endelig klarte å komme tilbake, kjørte vi gjennom en by der gatene var stille, der husene var fulle av kulehull, folk var satt i fengsel, noen hadde forsvunnet, drept, men det visste vi ikke da.

Gurnah snakker med lav stemme, om terroren som fortsatte. Hvis du opponerte, ble du kastet i fengsel. Folk mistet jobbene sine. Eller de ble bare borte.

- Det var sovjet-tilstander. Grusomt. Vi fikk ikke gå på skole lenger etter å ha fylt 16, i stedet ble vi sendt for å jobbe som lærere. Jeg visste ingenting om læreryrket, og etter et par år tenkte jeg: Nei, nei! Her kan jeg ikke bli. Jeg ville ut, jeg ville få et liv, studere. Jeg var ikke i livsfare, men dette livet ville jeg ikke ha. Så broren min og jeg rømte landet.

Lovbryteren

Han husker en av de første kveldene i England. Han lå på senga og tenkte: «Hva har du gjort? Nå kan du ikke dra hjem igjen.»

- Det var dealen. Det var ulovlig å forlate landet, så hvis du dro, brøt du loven. Dro jeg tilbake, ville jeg bli fengslet eller drept. Sånn tenkte jeg i hvert fall.

17 år skulle det gå før han dro tilbake til Zanzibar.

- Jeg var vettskremt. På de åra hadde jeg levd livet mitt. Utdannet meg, fått jobb og familie, og jeg hadde begynt å skrive, men ikke utgitt noe, jeg hadde ingenting å vise fram. Jeg var redd jeg ikke lenger var en av dem, at de ville si: Hva gjør du her, hvorfor kom du tilbake?

Han smiler. Det ble ikke sånn.

- De var bare glade for å se meg, og nysgjerrige. Nå reiser jeg jevnlig tilbake. Familien kommer på besøk, men det morsomme er at noen ser på England som uattraktivt. Det er kaldt der. Det er storm hele tiden, hvorfor dra dit? Dyrt er det også.

MINNER: Å hente fram minner er det forfattere gjør, sier Gurnah. Og er ikke like fornøyd med alt han husker. Foto: NTB
MINNER: Å hente fram minner er det forfattere gjør, sier Gurnah. Og er ikke like fornøyd med alt han husker. Foto: NTB Vis mer

Poenget med litteratur

Det var ingeniør han skulle bli. På Zanzibar i dekolonialiseringens tid var det viktig å utdanne seg til noe som gagnet samfunnet, og hva er poenget med litteratur? Men det var litteratur Abdulrazak Gurnah ville jobbe med. Så ble han da også professor i litteratur ved Universitetet i Kent. Og han ble forfatter. Etter hvert.

I 1987 kom Gurnahs første roman «Memory of departure». Da nærmet han seg førti år, og var blitt refusert flere ganger. Sju år seinere fikk han sitt gjennombrudd med «Paradis», en roman som også ble Booker-nominert. Nå inneholder forfatterskapet hans ti romaner, essay og noveller. Den siste romanen, «Etterliv», er nettopp kommet på norsk.

«Bøkene hans kan nærmest leses som det nåværende Tanzanias kronologiske historie fra 1800-tallet fram til moderne tid. Men Gurnahs metode er å fortelle den lille historien i den store, altså om enkeltmenneskers liv og skjebne med storpolitikken, imperialismen og krigene som bakteppe», skriver anmelder Inger Bentzrud i Dagbladet Bok.

- Jeg begynte å skrive like etter at jeg kom til England. Mest for å finne ut av ting. Den type skriverier du driver med som ung, en måte å få orden på kaotiske følelser. Når du syns synd på deg selv, så skriver du om det. Det fine er at det kan få deg til å forstå at livet ikke er så ille som du tror.

- Håper du at leserne av romanene dine vil forstå mer av historien og hvordan europeere prøvde å «sivilisere» Afrika?

- Ja, men det er ikke min hensikt å drive opplæring. Skrivingen skal være klar, sann og underholdende. Det handler om hvordan jeg ser denne verdenen, både gjennom historien og samtida. Så får leserne få ut av bøkene det de vil, men kanskje de tenker: oi, det visste jeg ikke.

- Er det å skrive også en måte å takle minner på?

- Jeg henter ofte fram minner, det er det forfattere gjør. Men det kan være en byrde å ha så god hukommelse. Folk flest kan bestemme seg for å glemme, men når ubehagelige minner dukker opp hos meg, inviterer jeg dem fram for å se hva jeg kan få ut av dem. Innimellom tenker jeg: gud, hvorfor gjør jeg dette.

Rasismen er flyttet oppover

Han husker tilbake, til den gang folk kom bort til ham på gata i England og slang ut krenkende ord. Ord han etter hvert lærte seg. Og han tror mange av dagens flyktninger opplever rasisme.

RASISME: Er blitt til fortellinger folk går til valg på, mener Gurnah. Foto: R. Korneliussen
RASISME: Er blitt til fortellinger folk går til valg på, mener Gurnah. Foto: R. Korneliussen Vis mer

- Men i dag har mye av rasismen flyttet seg oppover i systemet, til myndighetene. De er grusomme, drevet av et falskt narrativ, som pressen bringer videre, om at flyktningene kommer for å ta jobbene fra folk. Det er blitt fortellinger de konservative går til valg på. Det fine er at i mange av de store byene er ikke gapet så stort, skillet mellom dem og oss er nesten borte. Der vokser barn med ulik hudfarge opp sammen, og føler ikke på engstelse. Det er et generasjonsproblem tror jeg, som kanskje er borte når disse barna er blitt voksne.

Og drøye femti år etter at de første rasistiske kommentarene ble slengt etter Abdulrazak Gurnah i England, kom altså telefonen fra Sverige. Og med den berømmelsen, der «hele» verden vil ha en bit av ham. Og i tillegg kom det 10 millioner svenske priskroner inn på kontoen.

- Har du kjøpt deg ny bil?

- Ja faktisk, sier han og smiler.

- En Volvo.

Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Vil du vite mer om hvordan du kan endre dine innstillinger, gå til personverninnstillinger

Les mer