Anmeldelse: Solvej Balle «Om utregning av romfang 1»

Klaustrofobisk

Hver morgen når Tara våkner, er det 18. november. Den danske forfatteren Solvej Balle er kjent for å utfordre grenser, i hennes nye roman går tiden i stå.

TILBAKE: Solvej Balle gjør comeback etter mange års taushet. For «Om utregning av romfang» er hun nominert til Nordisk Råds litteraturpris 2022. Foto: Sarah Hartvigsen Juncker
TILBAKE: Solvej Balle gjør comeback etter mange års taushet. For «Om utregning av romfang» er hun nominert til Nordisk Råds litteraturpris 2022. Foto: Sarah Hartvigsen Juncker Vis mer
Publisert

BOK: Av og til ønsker man at tiden sto stille. At den festet seg på et tidspunkt – la oss si en tilfeldig dag i oktober 2019 – altså før vi ble truffet av pandemi, nedstengning, invasjon i Ukraina og en aktualisert atomtrussel. Lykke? Eller kjedsomhet?

I danske Solvej Balles roman «Om utregning av romfang 1», går tiden i stå en dag i november, eller som romanes jeg-person, Tara Selter, beskriver: «Det er den attende november. Hver kveld når jeg legger meg til å sove på gjestesenga i rommet, er det den attende november, og hver morgen når jeg våkner, er det den attende november.»

«Om utregning av romfang 1»

Solvej Balle

Roman

Forlag: Press
Oversetter: Trude Marstein
Utgivelsesår: 2022

«Føles klaustrofobisk»
Se alle anmeldelser

Besnærende

Når fortellingen begynner, har hun telt den attende november # 121. For alle andre rundt henne, for ektemannen Thomas, er 18/11 en ny og fersk dag som etterfølger en 17/11 og snart skal videre til en 19/11. Men Tara er fanget i en tidsboble. Hun og mannen lever i forskjellige tidsunivers. Idéen er besnærende, gjennomføringen upåklagelig. Som leser blir man vekselvis betatt og – utmattet! Og dette er bare første bind i et planlagt sjubindsverk, en septologi.

Prosjektet er allerede utropt til «verdenslitteratur» i hjemlandet Danmark. De tre første bøkene i serien er nominert til Nordisk råds litteraturpris 2022. Vi har å gjøre med et verk i sjangeren spekulativ fiksjon. Her er det tidsdimensjonen som er overnaturlig.

I mer enn 30 år har Solvej Balle arbeidet med dette romanprosjektet. Da første bind utkom i 2020 ble det feiret som tidenes litterære comeback etter mange års taushet. Balle regnes som en av 1990-tallets mest markante danske minimalister. Mest kjent er hun for romanen «Ifølge loven» fra 1993. Hun karakteriseres ofte som en teoretisk utforskende forfatter; en som utfordrer grensene for den menneskelige selverkjennelse og som stiller seg skeptisk til et tradisjonelt, mekanisk verdensbilde.

Usikkert fundament

En slik åpenhet for «verdens utilregnelighet» gjennomsyrer det nye romanprosjektet. Alt vi ikke forventer er likevel en mulighet: «At tiden stanser. At tyngdekraften oppheves. At verdens logikk og naturens lover bryter sammen. At vi må innse at vår forventning om verdens konstans hviler på et usikkert fundament.»

Dette erkjennelsesmessige sammenbruddet utspilles ikke med måneraketter og stjernesmell i Solvej Balles tekst. Ingen ulende sirener. Snarere en helt dagligdags observasjon av en hotellgjest som mister en brødskive i gulvet. Tara opplever at uhellet repeteres dagen etter, på nøyaktig samme måte; fallets hastighet, gjestens nølende bevegelser, alt gjentar seg og Tara forstår at noe er galt.

Repetisjon

Dette skjer mens hun er på forretningsreise til Paris og Bordeaux for å kjøpe inn spesielle 1700-talls bøker til antikvariatet T. & T. Selter som hun og ektemannen driver nord i Frankrike. Hennes attende november fungerer etter planen; hun kjøper bøkene, gjennomfører avtalene med bokhandlere, treffer gamle kolleger osv. Hver morgen når hun våkner, er det attende november. Nå vet hun nøyaktig hva som kommer til å skje, hvor og når. Problemet er at mannen Thomas våkner til den attende, som for ham er en ny og ubrukt dag. Og slik går dagene. Og romanen.

Alt er fortalt utelukkende fra Taras perspektiv. Hun er ikke gal, dopet eller rammet av hukommelsestap. Hun henger bare fast i sin egen repetisjon. Gjentakelsene er en påkjenning, også for denne leser. Mangelen på framdrift gjør at romanen føles klaustrofobisk og ensformig. Man skal ikke forvente ulende sirener og dramaturgiske knep i enhver fantastisk roman, men en smule mer utadrettet utvikling på det erkjennelsesmessige planet hadde ikke vært å forakte. Det kommer kanskje i de neste seks bindene?

Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Vil du vite mer om hvordan du kan endre dine innstillinger, gå til personverninnstillinger

Les mer