BOK: Louise Glück (etternavnet for øvrig uttalt med en i-lyd: Glick) ble tildelt Nobels litteraturpris i 2020. Selv ville jeg nok foretrukket andre poeter, også engelskspråklige, men at valget falt på Glück er slett ikke ubegripelig. Siden 1968 hadde hun utgitt et dusin utsøkte diktsamlinger, med dikt som inviterer til kontemplasjon, til en form for stille ettertanke.
«Vinteroppskrifter fra kollektivet»
Dikt
«Kloke dikt, men stive formuleringer.»
Da hun mottok prisen, forelå bare «Averno» på norsk, i mine øyne hennes kanskje sterkeste bok. Den var gjendiktet av Per Petterson, i en underlig muntlig tone – på såkalt radikalt bokmål. I fjor kom Glücks antakelig mest allment anerkjente bok, «Vill iris», ut i Ingvild Burkeys gjendiktning. Hennes språk er langt mer formelt – man må kunne kalle det riksmål. Nå har Burkey også gjendiktet Glücks trettende diktsamling, utgitt på engelsk i 2021, altså etter nobelpristildelingen.
Uten en tråd
Tittelen «Vinteroppskrifter fra kollektivet» kan kanskje umiddelbart forlede leseren til å tenke at samlingen har en slags tematisk enhet, eller en rød tråd. Men slik virker det ikke. I hvert fall har ikke den røde tråden så mye med «vinteroppskrifter» å gjøre. Tittelen på diktsamlingen er simpelthen tittelen på ett av diktene, og selv om dette diktet dreier seg om hvordan man i eldre tider tålmodig lagde mat i den ugjestmilde vintertida, består diktsamlingen som helhet av enkeltstående dikt, uten åpenbar sammenheng – noe som for så vidt gjelder flere av Glücks utgivelser, om ikke de to som allerede foreligger på norsk – de er preget av tydelige tematikk.
Nobelprisen til Louise Glück
De fleste av diktene i den nye boka er kloke og gjennomkomponerte. Men det er noe med selve tonen jeg likevel finner en smule frustrerende. La meg gi et eksempel. Dette er de fire første verselinjene i diktet «Høst»:
Den delen av livet
som er viet kontemplasjonen
var på kant med delen
som er forpliktet til handling.
Det er noe ganske så stivt med disse formuleringene. Jeg tok meg i å lure på om det hadde noe med gjendiktningen til norsk å gjøre, altså at den engelske originalen var mer smidig. Og kanskje er det noe i dette. Originalen går slik:
The part of life
devoted to contemplation
was at odds with the part
committed to action.
Det er som om linjene fra originalen sitter litt bedre i munnen, eller bare likner mer et tilforlatelig utsagn. Når jeg likevel flere steder reagerer på en slags stivhet i formuleringene, og holder den norske versjonen opp mot den engelske, må jeg konkludere med at det slett ikke bare er på norsk det er slik.
Filosofisk dybde
Glück er sterk på filosofisk dybde, på historiebevissthet og på eksistensielle temaer som alderdom og sykdom. Men hun har en tendens til tungrodde konstruksjoner, som her:
«Jeg ble rammet av en sykdom / hvis opprinnelse aldri ble fastslått / selv om det ble vanskeligere og vanskeligere / å opprettholde fasaden av normalitet, / av sunnhet eller glede over tilværelsen».
Fabelaktige dikt
Disse linjene slår meg som voldsomt omstendelige, og ikke bare det: Det er som om omstendeligheten her er blitt et slags ideal i seg selv. Det er et underlig ideal for en poet. Poesien evner å fortette uttrykk, destillere tanker så de står der i en knapp og kanskje også fyndig form. «Omstendelig poesi» er et slags oksymoron, altså et uttrykk som kombinerer to motstridende betydninger. Men Louise Glücks «Vinteroppskrifter fra kollektivet» preges av for mye omstendelig poesi. Og den blir ikke mindre omstendelig i Ingvild Burkeys gjendiktning.
Kjøp boken
Vi bryr oss om ditt personvern
Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.
Vil du vite mer om hvordan du kan endre dine innstillinger, gå til personverninnstillinger