Anmeldelse: Karl Ove Knausgård, «Ulvene fra evighetens skog»

Knausgårds stjerne blekner

Oppfølgeren til Karl Ove Knausgårds kritikerroste og mystiske «Morgenstjernen» innfrir ikke helt.

BOLTRER SEG: Karl Ove Knausgård beveger seg langt inn i russisk ortodoks religion og filosofi i sin nye roman. Når han kommer dit, løfter boka seg, mener anmelder. Foto: Nina Rangøy
BOLTRER SEG: Karl Ove Knausgård beveger seg langt inn i russisk ortodoks religion og filosofi i sin nye roman. Når han kommer dit, løfter boka seg, mener anmelder. Foto: Nina Rangøy Vis mer
Publisert

Stjernen som lyste så intenst i Karl Ove Knausgårds forrige roman «Morgenstjernen», har bleknet betraktelig. Den nye boka, «Ulvene fra evighetens skog», er lansert som en oppfølger, muligens del to av en trilogi. Men stjernen, det apokalyptiske varselet, glimrer med sitt fravær før den dukker opp først helt mot slutten av boka.

«Ulvene fra evighetens skog»

Karl Ove Knausgård

Roman

Forlag: Oktober
Utgivelsesår: 2021

«Innfrir ikke helt»
Se alle anmeldelser

Magien i den nye roman har bleknet tilsvarende, synes jeg. Joda, det er en lang roman spekket med mystikk, metafysikk, filosofi og poesi pakket inn i hverdagslige sysler og spillelister i typisk Knausgård-stil. Det dristige spranget bort fra realismen henimot det overnaturlige er tonet ned her. Naturmystikken er til stede, konfliktene mellom vitenskap og religion, det menneskelige og det guddommelige, likeså. Men i den nye romanen utspiller det seg mer på et teoretisk, kulturhistorisk plan, og mindre som merkelige fenomener som vederfares personene direkte.

Minner om død

Også dette er en kollektivroman med ulike jeg-stemmer. Det begynner løfterikt med Helge som lever med et minne som har brent seg fast. Han var 11 år da han en kveld så et lys langt nede i det svarte vannet ved en bro. Det var lyktene fra en bil som nettopp hadde kjørt utfor. Helge varsler ingen; han er redd for hva faren vil si. Nå, 35 år etter, vet han at han kunne ha reddet mannen i bilen: «Det behøver ingen å få vite. Minnet er mitt, og bare mitt, og hvis ikke noe uforutsett skjer, kommer jeg til å ta det med meg i graven.»

Dette, og hele første del av romanen, utspiller seg i omgivelser vi gjenkjenner fra begynnelsen av Knausgård-verket «Min kamp», fra barne- og ungdomsåra på Sørlandet. Herfra fortelles historien gjennom jeg-personen Syvert, 20 år gammel og nettopp dimmet fra militæret. Faren døde da Sivert var 10, nå bor han sammen med mor som er vaskehjelp, og den glupe lillebroren Joar.

Sivert er en enkel sjel, Frp-sympatisør, arbeidsledig, mest opptatt av fotballtrening og øl. Tsjernobyl-ulykken preger nyhetsbildet, men Sivert reflekterer ikke stort over Sovjetunionen, før han ei natt møter sin døde far i vaskekjelleren i en drøm. Drømmen får ham til å interessere seg for farens etterlatenskaper, og blant dem finner han flere bøker på russisk, og en bunke håndskrevne brev med kyrilliske bokstaver.

Russisk spor

Det skal gå hele 400 sider av romanens drøye 770 før den omsider beveger seg til Russland, år 2017. Syverts historie er blitt unødig lang og stillestående. Selv om det er introdusert et spennende russisk spor, skjemmes første del av kjedelige fotballpasninger og intetsigende dialoger som bare en sørlending kan forstå betydningen av: «Javel?» Svar: «Javel.» Litt drekking, litt krangling med lillebror, mor får en kreftdiagnose, Syvert får omsider jobb som hjelpegutt i et begravelsesbyrå. Øyner vi håp her?

Det er forflytningen til Russland som får romanen til å løfte seg. Det er i Dostojevskijs og Tolstojs verden at Knausgård boltrer seg best, og ikke minst i poeten Marina Tsvetajevas ord som har gitt tittelen til romanen: «Uansett hvor mye du mater ulven, vil den alltid se mot skogen. Vi er alle ulver fra evighetens tette skog». Jeg-personen her er biologen Alevtina Kotov som i sin forskning på trærs symbiotiske forhold til sopp, drives mot metafysiske teorier om skogens sjel. Alevtinas gamle studievenninne Vasilisa Baronov går så dypt inn i spørsmålene om liv og død at hun isolerer seg og avføder et langt arbeid kalt «Evighetsulvene».

Tilgir ham

Og her er vi ved hovedårsaken til at jeg tilgir Knausgård det meste: essayet i romanen, hans spesialdistanse. I «Morgenstjernen» het det «Om døden og de døde». I den nye romanen er det ideen om evig liv, i kulturhistorisk perspektiv, som utlegges. Særlig er det den russiske filosofen og bibliotekaren Nikolaj Fjodorovs (1828-1903) ideer som drøftes. Hans hovedtanke i «Den allmenne oppgaves filosofi» var å utrydde døden. Han ville gjenopplive alle som noensinne hadde levd. Alle de gjenoppståtte kunne deretter kolonisere andre planeter. Det handlet bare om å oppspore alle atomer som utgjorde et menneske og sette dem sammen igjen. Vitenskapen var i stand til slikt, mente Fjodorov, som hadde en høy stjerne hos datidas russiske intellektuelle, deriblant Dostojevskij. I 1957 ble det derimot forbudt å nevne hans navn i Sovjetunionen.

Der religionen har tonet ned ideen om evig liv, har vitenskapen overtatt. Fra vår tids kamp mot fysisk aldring går det i denne romanen linjer til kvasivitenskapelige forsøk på å fryse ned lik i gasstanker på 250 minusgrader. En stakkars stjerne blir matt i denne sammenhengen. Spørsmålet nå er i hvilken bane Knausgård har tenkt å bevege seg herfra?

.

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer