BOK: Åh, herlige nostalgi: Kokevask og Sunlightsepe. Søvnløse netter med hårruller. Volvo PV. Amerikabrev med røde og blå kanter. Amerikapakker med chewing gum. Blanke respatexbord. Kjoler med stive tyllunderskjørt. Rosa minnebok med «Tre ord på snei, glem meg ei».
Anna Bache-Wiigs nye roman, «Til våren», er til å drømme seg bort i for folk som vokste opp på 1950- og 60-tallet på Sørlandet. Både tids- og stedskoloritten er upåklagelig. Her skildres tre generasjoner kvinneliv fra krigens slutt i ’45 til ungdomsopprøret i ’68. Hovedpersonen er Ingrid Abrahamsen, snart Eikeland, flankert av moren Solfrid og etter hvert av dattera Solveig. Dessuten omgitt av et «kjerringkor» av bygdesladder, husmorlag og misjon. Velkommen til bibelbeltet der de fremmeligste utvandret til Brooklyn. «Verden er ikke stor. I alle fall ikke der vi kommer fra», sier en av de utflyttede.
«Til våren»
Roman
«Godt observert, utflytende fortalt..»
Leselyst og opprør
Ingrid har et opprør i seg, sannsynligvis arvet etter en leselysten pappa som var krigsseiler, en drømmer «med nerver» som aldri kom hjem med båten fra Liverpool i fredsdagene, men som siden var observert «over there», på fylla. Ingrids bestevenninne er også borte, «tyskertøs» og evig utstøtt fra den sørvestlandske kristeligheten. Ingrids overlevelsesmodus er et knapt hørbart «Faen ta deg!»
For dette er et miljø der kvinner skal føde tre barn, steke koljekaker til middag, skure golv og servere kaffe og hjemmebakt melkekake på bedehuset. De som vil noe mer, ta realskolen, lære seg engelsk eller lese til artium pr. brevskole, er «geskjeftige» og litt suspekte. Kvinnene sender brev til skolestyret og klager på en ung lærer fordi han deklamerer moderne dikt og sånt, og dessuten oppfordrer sjuendeklassinger til å gå på kino. Denne læreren, Nils, blir Ingrids vindu mot verden. Og slikt blir det folkesnakk av.
Men Anna Bache-Wiigs roman er temmelig blottet for fysisk begjær og psykiske utskeielser. Her skjer det meste på overflaten, ryddig fortalt og detaljert observert, uten at store spenninger eller dramatikk buldrer mellom linjene. Ingrid er jo oppvokst «i det forblåste landskapet der de store følelsene gjerne drukner i vindkastene», heter det. Romanens tittel, «Til våren», handler om alle utsettelsene, noe som kanskje skal skje seinere, eller aldri.
Vakker dødsreise
Miljø og dialog
Forfatter og skuespiller Anna Bache-Wiig er som nevnt en dreven miljøskildrer. Fra debutromanen «Det aller fineste» (2003) som handlet om oppvekst blant vestkantungdom på 80-tallet, har hun utviklet en egen evne til å beskrive tidsriktige tablåer og sjargong. Som medforfatter til filmmanuset «Utøya 22. juli» og tv-serien «Frikjent» har hun også demonstrert en evne til å skrive troverdige dialoger. Dette er kvaliteter som gjennomsyrer «Til våren». Jeg kan godt se dette prosjektet for meg som en severdig tv-serie.
Som roman har den en tendens til å bli litt for utflytende. Ideen er ganske klar – kvinnelivets begrensninger og gradvise frigjøring, beskrevet gjennom dem som mer eller mindre motvillig ble stående igjen på perrongen da oslotoget tøffet forbi eller amerikabåten la fra kai. Men det kommende opprøret, dattera i Vietnam-demonstrasjon som kaller far en reaksjonær dritt og som sier til mor at hun ikke ser selv hvor undertrykt hun er, blir for sjablongpreget.
På overflaten handler det om å nekte å komme hjem til jul, men hva som ulmer under der blir bare forsiktig berørt. «Jeg kan bare ikke ende opp som deg», lyder den yngste generasjonens lite reflekterte konklusjon.
Uimotståelig
Kjøp boken
Vi bryr oss om ditt personvern
Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker informasjonskapsler (cookies) og dine data til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.
Vil du vite mer om hvordan du kan endre dine innstillinger, gå til personverninnstillinger