Kronprins Olav er i «full uniform» klokka ett natt til 9. april. Han var nylig blitt vekket på Skaugum av sin adjutant, og framsto «myndig og rolig». Var han rustet til oppgaven som ventet?

Forfatter Tore Rem er i hvert fall godt rustet.

I nærmere sju år har han gransket arkivmateriale i Oslo, London og Washington for å finne sannheten om kronprins Olav. Første bind, «Den fremmede» som kom i fjor, beskrev Olavs barndom og ungdom. Bind to, «Krigeren», er viet åra 1940-1945, og kronprinsen er i slutten av 30-åra når 2. verdenskrig starter.

Krigen virket forløsende på Olav, skriver Rem og forteller at kronprinsen i uniform får utløp for oppdemmet virketrang. Olav har «nerver av stål». Han vil om nødvendig reise vestpå og «skyte så mange tyskere som mulig.» Han mener evakuering er flukt og eksil er feighet. Så sier regjering og kongen nei.

Innledningsvis tegner Rem et bilde av en ung mann som i lediggang og mangel på oppgaver etter Krigsskolen, der han var ferdig i 1924, tar alle Forsvarets etter- og videreutdanninger. Kronprinsen var ingen krigshisser, men utviste «forsvarsengasjement» og var, i det minste privat, kritisk til Arbeiderpartiets og især Venstres antimilitaristiske spareprogram.