Anmeldelse: Valérie Perrin, «Å vanne blomster om kvelden»

Kunne gitt terningkast sju

Tårene strømmer under lesningen av verdens vakreste bok.

ORIGINAL: Franske Valérie Perrin har skrevet ei bok som tilsynelatende bare handler om en kvinne som pusler rundt de døde. Men så utvider den seg, lik en blomst som folder seg ut. Foto: Pascal Ito

ORIGINAL: Franske Valérie Perrin har skrevet ei bok som tilsynelatende bare handler om en kvinne som pusler rundt de døde. Men så utvider den seg, lik en blomst som folder seg ut. Foto: Pascal Ito

Vis mer
Publisert
Sist oppdatert

Det å kalle ei bok verdens vakreste høres nærmest litt fjollete ut. Forfatteri er ikke er et verdensmesterskap. Men boka med den beskjedne tittelen «Å vanne blomster om kvelden» er så vidunderlig at den fortjener betegnelsen. Allerede på første side ble jeg så betatt at jeg nærmest ble euforisk. Sødmen, melankolien, den tørrvittige galgenhumoren, tematikken, personene – alt er så originalt og gråtevakkert og formfullendt at jeg gladelig ville gitt terningkast sju.

«Å vanne blomster om kvelden»

Valérie Perrin

Skjønnlitteratur

Forlag: Cappelen Damm
Oversetter: Kristi Heggli
Utgivelsesår: 2022

«Med blytunge tematikk er tonen lett og ledig og tørrvittig i all sin sødme»
Se alle anmeldelser

Fortellingen er hovedsakelig lagt i munnen på Violette Toussaint. Hun var bomvokter på den siste manuelle bommen i Frankrike, inntil hun kom over annonsen «Gravlundsvokter, en jobb for framtida». Nå bor hun i et lite hus på en gravlund i Bourgogne, der hun har ansvar for å stelle gravene. Ved siden av de mange døde, har hun en håndfull levende venner. Det er de tre graverne Nono, Gaston og Elvis, og den gode fader Cédric. Og så har hun alle hundene og kattene som har fulgt sine eiere til graven, og blitt boende på gravlunden.

Boka er på 500 sider, og det kan virke nokså mye med tanke på at handlingen tilsynelatende bare handler om en kvinne som pusler rundt de døde. Men etter hvert utvider den seg, lik en blomst som folder seg ut. Fortellingen er i og for seg mørk, og på sitt vis er det en oppvekstroman. Om Violette som vokste opp i utallige fosterhjem, og barberte av seg håret i håp om å bli sterk og usårbar. Sin ektemann Phillipe møtte hun da hun tretti år tidligere jobbet på en nattklubb. Phillipe var vidunderlig vakker, og hun ble gravid. Phillipe var notorisk utro, og tilbrakte dagene på motorsykkelen sin. En dag kom han ikke hjem, og nå har han vært borte i mange, mange år. Ingen vet hvor han er.

Sjokkerende elegant

«Jeg er uskikket, ødelagt. Jeg kan ikke elske. Jeg er umulig å leve sammen med. Dødere enn spøkelsene på gravlunden», sier hun om seg selv til politietterforskeren Julian Seul. Han kommer til gravlunden med urnen til sin avdøde mor. Moren har villet begraves sammen med det som for sønnen er en vilt fremmed mann. Han begynner å grave i sin mors historie, og han begynner å lete etter Violettes forsvunne ektemann. Etter hvert får vi vite årsaken til Violettes dype sorg. Den avsløres etter noen hundre sider, i en liten bisetning, og er så sjokkerende elegant at den burde være obligatorisk pensum på ethvert forfatterstudium. Utover i boka drives fortellingen fram av en kriminalaktig etterforskning.

Jeg har alltid undret meg over fransk litteratur og filmer. Samme hva slags tema det er, flettes det alltid inn en trekantfortelling om en kvinne, en ektemann og en elsker eller elskerinne. Ved siden av den underlige historien om Violettes begredelige ekteskap, flettes andre trekanthistorier inn. John Irvings «Siderhusreglene» har en sentral rolle. Den er som kjent også et slags trekantdrama. Boka er den eneste romanen Violette har lest, om og om igjen, og det finnes paralleller både i tematikk og tone. Selv tenker jeg at «Å vanne blomster om kvelden» er en bedre roman enn Irvings.

Le av døden

Franske Valérie Perrin (født 1967) er fotograf og manusforfatter, og dette er hennes andre roman. Den er solgt i en million eksemplarer bare i Frankrike, og i 2020 ble den Italias store «lockdownroman» og årets mest solgte bok. Det var også der den ble omtalt som den vakreste boka i verden. Årsaken er nok ikke bare det gjennompoetiske språket, som er så fint ivaretatt av oversetteren Kristi Heggli. Det er også den uhøytidelige og på sitt vis forsonende omgangen med døden.

«Jeg liker godt å le av døden. Slik tar jeg innersvingen på den. Da slutter den å ta seg selv så høytidelig», heter det i boka. Hun forteller om en kvinne som setter fra seg en liten radio på graven til sin ektemann, «for at han skal få høre nyhetene». Og ei veldig ung jente setter øretelefoner på hver side av korset til en gymnaselev, så han skal få høre det siste albumet til Coldplay. Med sin blytunge tematikk er tonen lett og ledig og tørrvittig i all sin sødme, med en hjerteskjærende skildring av barnegravene på barlindavdelingen.

Det er så nydelig skildret at tårene strømmer: «De fleste gravene er hvite. Det er engler overalt, på minnetavlene, i blomsterbedene, på gravsteinene. Det er rosa hjerter og kosebamser, masse stearinlys og flust med dikt. I dag er det ingen foreldre her. De kommer ofte etter jobben, fra fem – sekstiden og utover, og det er ofte de samme. I begynnelsen tilbringer de hele dagen ved graven. Lamslåtte. Øre av sorg. Døddrukne. Vandøde. Etter noen år blir besøkene sjeldnere, og det er bra, for livet går videre. Og døden er et annet sted.»

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Vil du vite mer om hvordan du kan endre dine innstillinger, gå til personverninnstillinger

Les mer