Anmeldelse: Valérie Perrin, «Å vanne blomster om kvelden»

Kunne gitt terningkast sju

Tårene strømmer under lesningen av verdens vakreste bok.

ORIGINAL: Franske Valérie Perrin har skrevet ei bok som tilsynelatende bare handler om en kvinne som pusler rundt de døde. Men så utvider den seg, lik en blomst som folder seg ut. Foto: Pascal Ito

ORIGINAL: Franske Valérie Perrin har skrevet ei bok som tilsynelatende bare handler om en kvinne som pusler rundt de døde. Men så utvider den seg, lik en blomst som folder seg ut. Foto: Pascal Ito

Vis mer
Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan inneholde utdatert informasjon
Publisert
Sist oppdatert

Det å kalle ei bok verdens vakreste høres nærmest litt fjollete ut. Forfatteri er ikke er et verdensmesterskap. Men boka med den beskjedne tittelen «Å vanne blomster om kvelden» er så vidunderlig at den fortjener betegnelsen. Allerede på første side ble jeg så betatt at jeg nærmest ble euforisk. Sødmen, melankolien, den tørrvittige galgenhumoren, tematikken, personene – alt er så originalt og gråtevakkert og formfullendt at jeg gladelig ville gitt terningkast sju.

Fortellingen er hovedsakelig lagt i munnen på Violette Toussaint. Hun var bomvokter på den siste manuelle bommen i Frankrike, inntil hun kom over annonsen «Gravlundsvokter, en jobb for framtida». Nå bor hun i et lite hus på en gravlund i Bourgogne, der hun har ansvar for å stelle gravene. Ved siden av de mange døde, har hun en håndfull levende venner. Det er de tre graverne Nono, Gaston og Elvis, og den gode fader Cédric. Og så har hun alle hundene og kattene som har fulgt sine eiere til graven, og blitt boende på gravlunden.

Boka er på 500 sider, og det kan virke nokså mye med tanke på at handlingen tilsynelatende bare handler om en kvinne som pusler rundt de døde. Men etter hvert utvider den seg, lik en blomst som folder seg ut. Fortellingen er i og for seg mørk, og på sitt vis er det en oppvekstroman. Om Violette som vokste opp i utallige fosterhjem, og barberte av seg håret i håp om å bli sterk og usårbar. Sin ektemann Phillipe møtte hun da hun tretti år tidligere jobbet på en nattklubb. Phillipe var vidunderlig vakker, og hun ble gravid. Phillipe var notorisk utro, og tilbrakte dagene på motorsykkelen sin. En dag kom han ikke hjem, og nå har han vært borte i mange, mange år. Ingen vet hvor han er.

For å fortsette å lese denne artikkelen må du logge inn

Denne artikkelen er over 100 dager gammel. Hvis du vil lese den må du logge inn.

Det koster ingen ting, men hjelper oss med å gi deg en bedre brukeropplevelse.

Gå til innlogging med

Vi bruker aID som innloggings-tjeneste, med din aID-konto kan du enkelt logge inn på alle våre sider som krever dette.

Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Vil du vite mer om hvordan du kan endre dine innstillinger, gå til personverninnstillinger

Les mer