Han har forsøkt å gi kvinnens versjon av livet i Kristiania-bohemen etter at mennenes historie er kommet fram.

Det er et fascinerende stoff, en spennende historisk periode og imponerende kvinne Bjørnstad har tatt for seg.

Oda! består av ganske mye diktning, en del dokumentarisk stoff, mange sitater. Den svinger mellom genrene på en underlig måte. Delvis framstår den som en roman om Oda skrevet nær opp til hennes synsvinkel, der fortelleren kryper inn i henne og ser alt med hennes øyne; store avsnitt er ren jeg-fortelling, brev gjengis.

Andre deler er nærmest formet i biografiens stil, der den i ettertid reflekterende forfatter skriver og funderer det som en gang hendte.

Disse sprangene i perspektiv og den medfølgende uklarheten om forholdet mellom datidas refleksjonsnivå og vårt, er ofte forvirrende. Det kan for eksempel føre til at opplysninger som ville være helt unødvendig for Odas samtidige, bryter gjennom for å forklare noe som nåtidens lesere ikke kan ventes å ha kjennskap til. Dermed faller plutselig hele illusjonen av autentisitet sammen i disse avsnittene.