Anmeldelse: Olga Ravn «Arbeidet mitt»

Lager stor litteratur

I sin prisbelønte roman «Arbeidet mitt» maner den danske forfatteren Olga Ravn fram et angstvekkende og uromantisk bilde på fødsel og morskapets tidligste fase.

FØDSELSDEPRESJON: Den danske forfatteren og forlagsredaktøren Olga Ravn fikk en fødselsdepresjon da hun fikk sitt første barn. I sin siste roman lager hun stor litteratur ut av dette. Foto: Lærke Posselt
FØDSELSDEPRESJON: Den danske forfatteren og forlagsredaktøren Olga Ravn fikk en fødselsdepresjon da hun fikk sitt første barn. I sin siste roman lager hun stor litteratur ut av dette. Foto: Lærke Posselt Vis mer
Publisert
Sist oppdatert

BOK: «Eg skriv frå ein hjernedød stad. Utan mål. Utan samanheng. Utan ære. Det er galskap og blotta kjøt. Det er difor ingen vil lesa bøker av mødrer. Ingen ynskjer å kjenna henne. Å sjå henna verta verkeleg.»

«Arbeidet mitt»

Olga Ravn

Skjønnlitteratur

Forlag: Samlaget
Oversetter: Inger Bråtveit
Utgivelsesår: 2022

«Angstvekkende, reflektert og poetisk om å bli mor.»
Se alle anmeldelser

En forfatter og småbarnsmor kommer over en bunke papirer fra da hun gikk gravid og de første to åra inn i sønnens liv. I kjølvannet av fødselen fikk hun angst, kjente seg ensom, og begynte i ei angstgruppe uten at det hadde særlig virkning. Papirbunken bærer preg av å være skrevet mens dette pågikk.

For å beskytte seg mot den vonde erfaringen, forestiller bokas forfatter seg at det er en annen enn henne selv som står bak ordene. Hun kaller henne Anna. Annas fortelling om det krevende livet som mor blir bearbeidet og utfylt i Annas – og Ravns – seineste bok, «Arbeidet mitt». Bokas forfatter er gravid igjen, og om ei uke runder hun siste dag i første trimester.

Imponerende

Samtidig som hun løsriver seg fra seg selv på dette viset, går bokas forfatter i oppløsning. Hun forteller om Anna i tredjeperson, og grunnet rot i papirbunken har det ikke lyktes henne å sortere notatene kronologisk.

Boka er en blanding av ei lang rekke sjangre: prosa, sykejournal, lyrikk, brev, dagbok, dramatikk og essayistikk, noe som gir den et sammensatt preg. Det er imponerende hvor godt Ravn både behersker hver av sjangrene, og får dem til å fungere sammen.

Like imponerende er det hvordan Ravn lager stor litteratur av noe så personlig som en selvopplevd fødselsdepresjon. Forlaget kaller boka roman, mens nyhetsoverskrifter i Annas dagbok hentet fra leserens virkelighet og det at bokas forteller er forfatter, jobber i forlag og er småbarnsmor akkurat som Ravn, bidrar til bokas selvbiografiske koloritt.

Et av brevene i boka er underskrevet «A N N A», slik, med mellomrom mellom hver bokstav, som forsterker inntrykket av forfatterens følelse av ikke å være seg selv. Boka gjennom reflekterer hun over muligheten sin til å være forfatter samtidig med å være mor. Det gjør det vanskelig å være begge deler når hun opplever sønnen sin og seg selv som ett. Av et av diktene i boka går det fram at: «hendene mine saknar han som ei hud».

Gjenerobre glemte år

På den annen side skriver forfatteren brev til Anna, bare underskrevet «DI». Utelatelsen av forfatterens navn i brevene lar seg lese som en stum erkjennelse av at Anna og forfatteren tross alt er samme person, et forsøk på å gjenerobre de glemte åra av forfatterens liv: «Å samla inn og sortera desse papira og dokumenta har til sjuande og sist vore eit forsøk på å attskapa tre år av livet som er forsvunne frå minnet mitt, og som eg altså, på same vis som lesaren, berre har tilgang til her.»

Bokas tittel viser til dette sorteringsarbeidet, og til det å føde barnet sitt, og å elske det. Forfatteren gjør det etter hvert klart at det koster mye å skrive boka. Skrivingens og fødingens fellesnevner i forfatterens arbeid sier oss at forfatteren opplever selve skrivingen likt som en fødsel. Og den er dryg.

I samme kropp

Ravn bruker til tider samme virkningsfulle grep som Hanne Ørstavik gjør i romanen «Ti amo», hvor teksten er tett på omgivelsene forfatteren skriver i, og avbrytelser i skrivingen er tatt med. Reflekteringen over morsrollen som dyrisk og instinktiv likner det Monica Isakstuen skriver om å være mor i romanen «Vær snill med dyrene».

En og annen setning i «Arbeidet mitt» virker overflødig, som sammenlikningen av et forstøverapparat med en brystpumpe, og erkjennelsen av knapt å ha lagt merke til gravide damer før hun selv ble gravid selv. Men alt i alt er boka en poetisk, sjangerfinstemt og godt oversatt fortelling om et dystert og vanskelig morskap, og spørsmålet om en mor og en forfatter kan bo i samme kropp samtidig.

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Vil du vite mer om hvordan du kan endre dine innstillinger, gå til personverninnstillinger

Les mer