BOK: Det er en gripende historie Marta Breen og Jenny Jordahl forteller i tegneserien «Aasta Hansteen og jakten på søsterskapet». Og duoen er først ut med å gi en samlet beretning om det fascinerende livet til den omstridte maleren, forfatteren og aktivisten.

Den er forfriskende fortalt, ikke minst på grunn av det fine samspillet mellom Breens tekster og Jordahl bilder.

«Aasta Hansteen og jakten på søsterskapet»

Marta Breen

Sakprosa

Forlag: Cappelen Damm

Illustratør: Jenny Jordal

Utgivelsesår: 2023

---

«Nyskapende om norsk feminisme»

Se alle anmeldelser

Det springer leseren i øynene fra første side. For selv om dette er en biografi, begynner den ikke med Hansteens fødsel i 1824. I stedet åpner den med hennes foredrag i Klingenberg Festsal i hovedstaden i 1876. Det var det første offentlige foredraget holdt av en kvinne her til lands, og som så mye annet i hennes liv ble det en skandale. Hånlatteren skal ha bredd seg som en epidemi blant de mannlige tilhørerne, og avisene var nådeløse i omtalen av kvinnen som våget å heve stemmen og tale offentlig om kvinners rett til arbeid, likelønn og et liv utenfor ekteskapet.

Selv om Breen og Jordahl baserer seg på Anders Johansens framstilling av foredraget i «Komme til orde», forvandler de foredraget til en effektfull – nærmest filmatisk – åpning.

I den første ruten ser vi Hansteen titte spent ut på publikum gjennom glipen i sceneteppet. Idet vi blar om oppdager vi at salen er full av menn, men det som straks fanger vår oppmerksomhet er den påfølgende siden. Der blir leseren bokstavelig talt forvandlet til en av mennene i salen. For i likhet med dem stirrer jeg opp på Hansteen der hun står på talerstolen. Med sceneteppet bølgende omkring seg møter hun protestene fra publikum med hevet pekefinger, flammende kinn og en tordentale om menns uvitenhet om kvinner.

Scenen er strålende framstilt og griper direkte tak i leseren. For Hansteen skulle betale en høy pris for sin kamp. Gategutter plaget henne, karikaturtegnere forvandlet henne til en eksentrisk byoriginal og i brev og skrifter ble hennes frimodige oppførsel og utseende latterliggjort som selve symbolet på det ukvinnelige. Norge var rett og slett ikke klar for en feministisk aktivist av Hansteens kaliber.

Selv om Breen og Jordahl baserer seg på tidligere framstillinger, ikke minst den viktige antologien «Furier er også kvinner», forteller de også en ny historie om kvinnekamp i Norge. Det blir tydelig om man leser bildene like nøye som teksten. Da oppdager man nemlig at Breen og Jordahl fyller ut hull i Hansteens biografi og feminismens historie.

For eksempel er en stor del av hennes malerier gått tapt, blant dem hennes maleri av den bibelske historien om kvinnen Jael som dreper general Sisera. Men på bakgrunn av omtaler av maleriet har Jordahl rekonstruert det på slående vis – og da ved å gi kvinnen i maleriet Hansteens trekk, noe vi vet Hansteen gjorde i flere av sine malerier.

Sterkt!

Mye å lære

Det er en spennende og viktig beretning Breen og Jordahl forteller. Her er det mye å lære for dem som er opptatt av feminisme, men kanskje aller mest for alle dem som fortsatt tror at det var Bjørnson og Ibsen som satte kvinnesaken på dagsorden i Norge. I tråd med nyere forskning, går Breen og Jordahl tilbake til første halvdel av 1800-tallet for å forstå kvinnesakens begynnelse her til lands.

Nærmere bestemt starter de historien i den populære salongen til Christopher og Hanne Hansteen i deres hjem i Observatoriet på 1830-tallet. Der møttes ikke bare mannlige kunstnere og vitenskapsmenn, men også kvinnelige intellektuelle, skuespillere og forfattere. Dette miljøet bruker Breen og Jordahl til å vise hvor Hansteen fikk sin kampvilje fra, og hennes første opplevelser av å bli mobbet på grunn av sine drømmer, ønsker og ambisjoner om å leve et annerledes liv. Da hun som ung begynte å utdanne seg til malerinne, ga Johan Sebastian Welhaven og mennene i det såkalte Intelligenspartiet henne kallenavnet «maløreuse» – den ulykkelige.

Beundret og feiret

I tur og orden fører Breen og Jordahl oss gjennom de ulike fasene av hennes frigjøringskamp. Først som ung malerinne, deretter som forkjemper for landsmålet, feministisk kritiker av Bibelen og det lange oppholdet i USA. Det er en besnærende fortelling om pågangsmot og nære vennskap, men også motgang og nederlag. For da hun i 1880 reiste til Amerika var det fordi motstanden var for stor hjemme. Hun drømte om en ny start for seg og sin pleiedatter i det langt mer frigjorte og moderne USA.

Og det er først med hjemkomsten i Norge i 1889 at hun oppdager det nye søsterskapet som har oppstått blant kvinner. Hun blir et beundret og feiret medlem av den organiserte kvinnekampen hun selv hadde vært med på å starte.

Lidenskap og drama

Dette kunne blitt en skjematisk beretning om kvinnesakens seier, men Breen og Jordahl fletter inn overraskende og ukjente anekdoter av både det lidenskapelige og det dramatiske slaget. Den viktigste i dag er kanskje historien om Hansteens kjærlighet til andre kvinner.

At Hansteen svermet for kvinner, er kjent, men også denne siden av hennes liv gir Breen og Jordahl en egen vri. Slik at den blir litt skeivere enn den har vært framstilt som tidligere. Helt konkret dukker motivet opp i rutene om Hansteens arbeid med portrettet av sin vakre venninne Karoline Ewald fra 1846. Ikke ved at Breen og Jordahl utbasunerer hennes kjærlighet til kvinner på spektakulært vis, men ved hjelp av et diskré lite hjerte som flakser som en rød sommerfugl over kunstnerens panne. Det er en nydelig kommentar til et av Hansteens flotteste malerier.

Min eneste innvending mot denne nyskapende biografien om Norges første skeive feminist, er at Breen og Jordahl ikke har gått til originalkildene. Mon tro hva de kunne ha kommet opp med om de også hadde besøkt arkivene?

Ikke desto mindre anbefaler jeg denne perla av en tegneserie for alle som vil vite mer om Hansteens kamp for likestilling og kjærlighet til kvinner.

Nådeløs