Tore Renberg i Leselyst:

Leste om pornostjerner i smug

Da forfatter Tore Renberg skulle gjøre research til den nye boka si, kjøpte han en stor bunke «dirty» litteratur.

BLIR LETT BETATT: Tore Renberg mener det ikke er vanskelig å finne en romankarakter han ville ligget med. Han blir lett forelska i karakterer han leser om. - Er forfatteren god nok, så ligger jeg flat og vil ha dem. Foto: Jacques Hvistendahl / Dagbladet
BLIR LETT BETATT: Tore Renberg mener det ikke er vanskelig å finne en romankarakter han ville ligget med. Han blir lett forelska i karakterer han leser om. - Er forfatteren god nok, så ligger jeg flat og vil ha dem. Foto: Jacques Hvistendahl / Dagbladet Vis mer
Publisert
Sist oppdatert

Tore Renberg, forfatter

Hva leser du nå?

– Jeg leser fire bøker, faktisk! Det er Edvard Hoems «Jordmor på jorda», hvor han dikter seg inn i livet til sin tippoldemor, husmannsdattera Marta Kristine Nesje, som ble jordmor. Romanen gir et glimrende kvinneportrett av ei sulten og nysgjerrig jente med masse oppdrift i seg. Så er det en 700-siders biografi om Martin Luther, skrevet av Heinz Schilling. Jeg har lenge vært nysgjerrig på denne mannen, som forandret vår verden. Det er nesten sjokkerende å lese, hvordan én manns psykiske kriser og indre moralske kamp med djevelen, totalt uten interesse for omverdenen, kan slå ut i så store omveltninger. Og så leser jeg en glemt ungarsk klassiker, «Anna Édes» av Dezsö Kostolányi fra 1926. Et rørende portrett av ei tjenestejente ved et embedsmannshus i Budapest ved starten av 1900-tallet og et syrlig bitende portrett av klasser og jåleri. Dette er litteratur på det aller øverste nivået, skamgodt skrevet og skarpt observert. Endelig har jeg også fått begynt på Marte Spurklands «Ut av krisen», ei reportasjebok hvor hun har møtt ulike mennesker i krise. Spurkland er intelligent og lyttende, dette er viktige samtisdokument.

Hvilken bok har gjort uutslettelig inntrykk på deg?

– Det er så mange. Men jeg er nødt til å nevne den boka som tok meg inn i litteraturen på en helt annen måte enn jeg noen gang før hadde opplevd, og det er «Forbrytelse og straff» av Dostojevskij, som jeg leste våren 1987. Den åpnet både meg og verden opp på vidt gap og satte en standard for alt jeg tenker om litteraturen, også i dag. Ureddd, høyenergisk, omfavnende alt det menneskelige, elskende hele vrimmelen, med en grådig sult.

Hvilken forfatter skulle skrevet boka om deg?

– Haha, morsomt spørsmål - nei, si det? Jeg kunne jo være litt flottenfeiersk og plukke en av mine favorittforfattere, Per Olof Enquist eller Thomas Mann, eller hva med min venn, Karl Ove Knausgård, han kjenner meg jo og han kan jo skrive! Men jeg tror likevel jeg velger et tenkende og skrivende samtidsmenneske som jeg alltid synes er oppstemmende og ansporende å høre på: Inger Merete Hobbelstad. Hun har greie på både folk og litteratur, og det er jo det jeg handler om.

Hvilken selvhjelpsbok leste du sist?

– Huff, her må jeg være kjedelig! Jeg tror aldri jeg har lest en eneste selvhjelpsbok! Eller kan vi regne tysk-norsk-ordbok som en selvhjelpsbok?

Hvilken bok har du smuglest?

– Jeg husker svært få bøker lest i smug. Men da jeg skrev «Assalamu Alaikum» måtte jeg sette meg inn i pornobransjen, og bestilte noen riktig dirty bøker om porno, en stor bunke. Ingen i huset visste at jeg leste memoarer fortalt av pornostjerner og grufulle fortellinger om nedverdigelse og ødeleggelse. Jeg fikk meg ikke til å vise dem til noen. Så ja. De ble studert i smug.

Hvilken romankarakter kan du ikke fordra?

– Å, for et vanskelig spørsmål. Saken er jo at litteraturen forandrer alle grusomme mennesker til interessante. Det er noe av det innerste i litteraturens humanisme. Men det er klart, noen karakterer eller stemmer har irritert meg. Jeg husker at jeg måtte legge fra meg «Portnoys besværlige liv» av Philip Roth, det får være måte på selvopptatt mas og kjas, tenkte jeg. Men hver gang jeg gjør dette, tenker jeg; var det meg eller boka det var noe galt med nå?

….og hvilken romankarakter ville du ligget med?

– Jeg har lett for å forelske meg i romankarakterer, så her er det mange å velge blant! Jeg tror jeg sier Rachel Garman, som jeg ble så himla betatt av da jeg leste «Garman & Worse» i 1988. Hun ble beskrevet av Kielland som en kvinne med «kalde blå øyne og en litt fremskutt undermunn», hun entret rommet med uro og endringstrang, og det var noe så ildfullt og sterkt med henne at jeg ble helt satt ut. Jeg var nok også forelsket i de andre jentene hos Kielland, alle sammen, Fanny, Marianne, Madeleine. Og sånn har jeg holdt på; er forfatteren god nok, så ligger jeg flat og vil ha dem.

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Vil du vite mer om hvordan du kan endre dine innstillinger, gå til personverninnstillinger

Les mer