BOK: Nei, Margaret Atwood er ikke en dystopisk kvinneaktivist. Hun er en morsom, leken, satirisk forfatter som like gjerne tuller med Shakespeare («Hekseyngel 2017) som hun bruker ironi og sivilisasjonskritikk til å fabulere om postapokalyptiske overlevere («MaddAddam»-trilogien 2003-201). I en alder av 83 år og etter mer enn 50 bøker, framstår hun fortsatt som boblende heksebrygg.
«Ryper i solnedgang»
Fortellinger
«Såre minner, saftige skrøner»
Men det er jo selvsagt romanen «Tjenerinnens beretning» (1985), dramatisert i HBO-serien «The Handmaid’s Tale», som har gjort den kanadiske forfatteren til litterær rockestjerne og feministikon. Oppfølgeren hun skrev etter TV-suksessen, «Gileads døtre» (2019), innbrakte henne Booker-prisen for andre gang. Hun nevnes stadig som Nobelpris-kandidat, men man bør jo her ha i bakhodet at humoristiske forfattere sjelden får denne prisen.
Overlesset
Dessuten bidrar hun regelmessig med nyskrevne noveller i diverse engelskspråklige magasiner, f.eks. The New Yorker. Flere av disse er med i samlingen «Ryper i solnedgang», som nå kommer på norsk i Inger Gjelsviks fine oversettelse. Den illustrerer Atwoods bredde i stil og sjangere. Selv er jeg tilbøyelig til å mene at den er overlesset og spriker for mye.
De femten fortellingene i samlingen er presentert i tre deler; «Tig & Nell», «Min onde mor» og «Nell & Tig». Historiene om det aldrende ekteparet Tig og Nell kunne like gjerne vært utgitt som en sammenhengende roman. Dette er vidunderlig varme, men også sorgtunge fortellinger om å miste sine aller kjæreste; ektefelle, foreldre, venner. Om den plutselige tomheten de etterlater seg, om skjortene i skapet, barberkosten, det halvtomme marmeladeglasset, de innbilte samtalene, minnene og det store, nesten uoverkommelige savnet.
- En udetonert håndgranat
Enker og krigere
I fortellingen «Støvete lunsj» er Tig død og Nell rydder i hans papirer, der hun finner de gulnede erindringene til Tigs far som tilbrakte hele andre verdenskrig ved frontlinjene i Europa. Han var Canadas yngste brigadegeneral, bare 37 år da krigen tok slutt. På sine eldre dager får han uavlatelig besøk av soldatkamerater om natten. Han serverer dem te, både levende og døde. I de etterlatte papirene hans finnes et brev fra den amerikanske krigskorrespondenten Martha Gellhorn som han møtte ved fronten i Italia i 1944. «Til min foretrukne brigadegeneral». Og undertegnet: «Deres hengivne Marty». Halvparten av Briggen kom aldri hjem fra krigen.
I «Enker» skriver Nell to brev til vennen Stevie. Ett dypt ærlig om enkestandens forbannelse, om tiden som ikke lenger er lineær, men krummer og bretter seg. Hun tenker på «biller mot slutten av livssyklusen som fremdeles våger seg oppover den engang så velkjente blomsterstilken.» Dette blir aldri sendt. Den nye versjonen har bare de vanlige flosklene om hage, barn, barnebarn og kanskje en kattunge.
Det er noe inderlig sårt over disse betraktningene om alderdom og død. Man får klump i halsen og tårer i øynene, men historiene er blottet for sentimentalitet. Den spesielle atwoodske humoren og underfundigheten ligger hele tiden i detaljene.
Alskens skrøner
Desto mer uforståelige blir bokas midtpart, «Min onde mor», som består av åtte enkeltstående skrøner om likt og ulikt. I «Samtale med en død» intervjuer hun 1984-forfatteren George Orwell via et kvinnelig medium. «Død ved muslingskjell» handler om mordet på den kvinnelige matematikeren Hypatia av Alexandria. I «Alle mot alle» beskrives et postpandemisk samfunn like kjønnsregulert som i den berømte TV-serien. Kort og fyndig, tidvis morsomt, men temmelig malapropos som mellomspill til Tig og Nells historie. Når dette er sagt, må man likevel more seg over Margaret Atwoods evne til å lage smellende «punchlines».
Sjokkerende hemmeligheter
Kjøp boken
Vi bryr oss om ditt personvern
Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.
Vil du vite mer om hvordan du kan endre dine innstillinger, gå til personverninnstillinger