Et hjerteskjærende skrik flerrer i stykker den varme augustdagen. Inger-Lise Sæterbakken Jevne er hjemme på gården med døtrene Anna Elise på tre år og lille Nora Thelma som bare er to uker gammel. Erich Iver på fire og et halvt er på tur med pappa, skiløperen Erling Jevne.

Skriket kommer fra E6 nedenfor gården. Inger-Lise ser at bilene har stoppet opp der nede, kjenner i hele kroppen at det har skjedd noe grusomt. Hun roper til svigermor at hun må passe på jentene, så løper hun. Gjennom grønt gress og markblomster, ned til asfalt, kaos og død.

Det er julestemning på Theatercaféen. Juletrærne er pyntet, stjernene lyser. Snart skal julefreden senke seg, gaver åpnes.

For Inger-Lise Sæterbakken Jevne (56) er julaften en dag som rommer både sorg og glede. Nå har hun skrevet boka «Den tyngste mila» som forteller historien om sønnens dramatiske død og tida etterpå.

- Jeg fikk den aller fineste julegaven da Erich Iver ble født på selveste julaften i 1994, sier hun.

Hun ser ham for seg, en liten gutt pakket inn i et lyseblått teppe. Det klare blikket som møtte hennes. Gutten var sterk og fin, selv om han ble født noen uker før termin.

Livet som endte

Inger-Lise Sæterbakken Jevne har tatt toget fra Øyer til Oslo, nå sitter hun her i tjukk strikkegenser og solide vinterstøvler. Seinere skal hun og en av døtrene se «Nøtteknekkeren» i Operaen.

- Egentlig har jeg skrevet på denne boka siden Erich Iver ble revet bort fra meg. Men det er først nå det kjentes riktig å gi den ut.

På et av bildene i boka ser vi Erling og en gravid Inger-Lise smile inn i kameraet sammen med Erich Iver. På et annet sitter Inger-Lise og ammer datteren foran alle blomstene som strømmet til gården da eldstegutten døde. Bildene er tatt med bare noen ukers mellomrom.

Boka forteller historien om den lille gutten som var odelsgutt hjemme på Jevne Gård. Og om livet hans som endte brutalt på E6 en augustdag for tjuetre år siden.

Nede på riksveien ser hun mannen sin hyle. Sterke, sindige Erling, han som alltid har kontroll, nå kaver han rundt på asfalten. Inger-Lise ser sønnen ligge urørlig, den vakre gutten deres er død.

- Jeg fikk en følelse av at han ikke kunne ligge der i veien, han måtte vekk fra kaoset på E6, han måtte hjem. Jeg sa til Erling at han måtte løfte ham opp.

Sammen går de sakte opp til gården, legger sønnen varsomt ned på gresset og kollapser i gråt rundt ham.

- Jeg vet ikke hvor lenge vi lå rundt ham, tida ble borte.

Krise og krig

Hun forteller om turen fra gården til sykehuset, i en ambulanse uten sirener.

Følelsen av å amme babyen, blikket til Erling der han satt med treåringen på fanget. Og om storebror som lå død på båra, så fredelig, som om han bare sov.

- Jeg var i krise, kamp og krig samtidig. Jeg kjente veldig sterkt at jeg måtte gjøre det jeg kunne for å holde hodet over vannet, jeg ble livredd for å miste flere.

Hun ble handlekraftig. Babyjenta på to uker krevde melk fra henne, hun måtte spise, sove og drikke for å gi datteren næring.

- Det var en slags urkraft som slo ut i meg, jeg måtte være sterk for å gi henne det hun trengte. Jeg måtte også være der for treåringen vår, hun som elsket storebroren sin over alt på jord.

Han hadde lyst hår som ble nesten hvitt om sommeren. En rolig storebror på fire og et halvt år som hadde omsorg for småsøstrene sine, som strålte av glede når pappa kom hjem fra treningsturer, og som lærte seg navnene på alle blomstene som vokste rundt gården sammen med mamma.

Gode klemmer

Inger-Lise Sæterbakken Jevne tar fram de gode minnene. Forteller om en gutt som akkurat hadde lært seg å sykle, som elsket å hjelpe til hjemme på gården, og som hadde så gode klemmer å gi.

- Livet måtte gå videre, det var ikke rom for å stoppe opp. Det å ha ansvaret for to andre barn var nok utslagsgivende for at jeg ikke bare la meg ned og ga opp. Jeg måtte være sterk, sterk for jentene, sterk for Erling.

Hun skrev ned ord og tanker allerede de første dagene etter ulykken.

- Det var terapi for meg, men jeg hadde ikke krefter til å skrive ei hel bok før nå.

Den første jula uten Erich Iver, sommeren med nye markblomster han ikke fikk plukke, årsdagen for ulykken. Tida leger ikke alle sår. De gror, men det vil alltid være et arr der.

- Jeg vil alltid være firebarnsmor selv om det bare er tre av barna som lever.

To år etter bilulykken fikk Inger-Lise og Erling en sønn til.

- Da vi fikk vite at det ble en gutt sa jeg til Erling at jeg gjerne ville gi ham det samme navnet som broren han aldri fikk møte. Det ble Erik Johannes, med k.

Et smykke med bokstaven «E» henger i et kjede rundt halsen hennes.

Ta vare på hverandre

Hun skjønner at forhold kan gå i stykker etter å ha mistet et barn.

- Det å takle hverandres sorg kan være tøft.

- Hvordan tok dere vare på hverandre?

- I starten greide vi det nok ikke særlig godt. Erling var lammet av sorg, jeg unnet meg ikke hvile. Samtidig var det oss to, og vi klarte etter hvert å finne en ny vei sammen. Kjærligheten var jo der, selv om livet satt oss på prøve.

I begynnelsen var sorgen naken og rå.

- Erling gråt hver dag før han dro på trening, jeg var der for ham da, men jeg kunne ikke hjelpe ham med det som skjedde på E6.

Blikket vandrer ut av vinduet.

- Jeg var tydelig på at han måtte prate med en psykolog om ulykken, jeg maktet ikke å gå inn i det som skjedde på veien, om skyldfølelsen han kjente på. Jeg måtte beskytte meg selv.

- Hvordan klarte du det?

- Jeg begynte med å sette av én time til meg selv hver dag. Jeg hadde behov for å høre meg selv tenke, og for meg ble det viktig å prioritere det. Jeg tok jeg på meg løpeskoene, stakk ut i naturen, og la ofte turen innom graven til Erich Iver på hjemveien. Det gjorde meg godt, og ga meg energi til å være til stede for de hjemme.

Tenner lys for storebror

Livet ble langsomt stablet tilbake på plass. Ikke som før, men det ble likevel et godt liv.

- Vi kjempet oss videre, mil etter mil. Tanken bak boka er å vise at det er mulig å bli glad igjen selv om du står i bunnløs sorg.

Hun smiler.

- Sorg kan gjøre deg syk og svak, men også sterk og klok.

Når jula ringes inn på Jevne Gård i Øyer tenner familien Sæterbakken Jevne lys for Erich Iver. Den umistelige storebroren som i år skulle fylt 28 år på selveste julaften.