Anmeldelse: «Den nye fisken» av Kjetil Østli og Simen Sætre

Løgner og tortur

Mat for glade barnehagebarn eller døde fjorder og torturmetoder? Boka om oppdrettslaksen er ypperlig kritisk journalistikk.

EVENTYRET: «Den nye fisken» starter med oppdrettslaksens pionertid og ender i politiske sitater som ikke har rot i virkeligheten. Foto: NTB
EVENTYRET: «Den nye fisken» starter med oppdrettslaksens pionertid og ender i politiske sitater som ikke har rot i virkeligheten. Foto: NTB Vis mer
Publisert

«Den nye fisken»

Simen Sætre og Kjetil Østli

Sakprosa

Forlag: Spartacus
Utgivelsesår: 2021

«Ypperlig kritisk journalistikk i passe giftig tone.»
Se alle anmeldelser

Hva snakker de om når de snakker om oppdrettsfisk? Noen snakker om å fôre dem som sulter i verden med sunn mat, de prater om arbeidsplasser i distriktene, glade barn i barnehagene, vitenskapelige stormskritt, kystkultur og den nye oljen.

Andre snakker om døde fjorder, tungmetaller, manipulering av arvestoff, rasering av regnskog, skattesvik, overfiske i u-land og lovlig tortur i kampen mot lakselus.

Begge sidene kan da ikke ha helt rett? De fleste av oss som hører på sitter nok igjen med langt flere spørsmål enn svar. Vi trenger fakta.

Her kommer Simen Sætre og Kjetil Østli inn. De gir oss en god dose av dette, i en viktig og utfordrende bok.

Norsk modell

«Den nye fisken» tegner opp et omfattende kart som begynner i pionertida. Vi møter forskere som jobbet med å ale fram en laksestamme som vokser fort, blir feit og mør og makter å leve i et lukket miljø. Samtidig var pionerer på kysten i gang med å bygge anlegg for oppdrett, gjerne med en touch av Reodor Felgen. Etter hvert rykket investorene inn.

Boka beveger seg over store geografiske avstander - helt til utposter der den norske modellen for intensivt havbruk er satt ut i livet. I Chile og Canada har modellen vakt begeistring i næringen og protester fra urfolk.

TIL BESVÆR: Laksen har vært opphav til både glede og mye irritasjon. Foto: NTB
TIL BESVÆR: Laksen har vært opphav til både glede og mye irritasjon. Foto: NTB Vis mer

Forfatterne veksler mellom vemodig idyll med barndomsminner fra laksefiske den gang naturen fikk være mer i fred, til intervjuer med aktører og grundige gjennomganger av retoriske utspill fra politikere, bransjefolk og påvirkere av ulikt slag.

Ettersporingen av de mange fusjoner og oppkjøp som har resultert i gigantiske, globale milliardmaskiner, kunne gjerne vært tydeligere – kanskje i tabeller.

Teksten er et flettverk av ulike tråder. I enkelte partier kan dette oppleves som litt for omskiftelig, men ved endt lesning utgjør det solide doser kunnskap, ettertanke og utfordringer.

Svulmende utsagn

Hva ligger bak mange av de svulmende utsagnene som stadig siteres? Forfatternes undersøkelser av disse er ypperlig kritisk journalistikk. Her holder boka en akkurat passe giftig tone. Fiskeriminister Per Sandberg siteres på noe han har sagt til NRK: «FN har pålagt Norge [ …] å produsere mer sjømat til verdens befolkning». Når gjorde FN det? Forfatterne leter:

« … en rask sjekk viser at dette havpanelet ikke finnes i FN-systemet. FN har ikke noe havpanel. Da vi kontakter utenriksdepartementet, får vi vite at det med FN er en misforståelse. Havpanelet består av statsledere invitert av Norge. Mange av dem kommer fra lakseland. Panelet ledes av statsminister Erna Solberg, selv forkjemper for oppdrett og søster til Marit Solberg, som i mange år var direktør i Mowi. FN-påstandene faller.»

Dette er bokas virkelige styrke. Bit for bit blir det retoriske byggverket som omslutter oppdrettsindustrien gjennomgått og løgner avdekket. Det er en seig grøt som radikalt polariserer vår oppfatning av bransjen.

På den ene siden har vi «framsnakkere» i bransjen og i politikken, væpnet med honnørord om arbeidsplasser, bærekraft og kystkultur når de irettesetter kritiske forskere.

På den annen side har vi dem som gir oss viktige innvendinger om uklare justeringer av faregrensene for giftstoffer, skremmende tall på lakselus, dødsrate i merdene og de faktiske, utilsiktede virkningene av metodene for avlusing.

Hoppekreps

Bokas utlegning av hvordan lakselusa fungerer, er spennende. De er ikke lus, men krepsdyr, «hoppekreps». Deres enorme reproduksjonsevne henger sammen med vanskeligheten arten har for å flytte seg til en ny vertsfisk – de må hoppe fra én laks til en annen når den svømmer forbi i nærheten.

Og dette er veldig sjelden vellykket i det ville havet, mens det skjer hele tiden når fisken står tett i tett i merdene. Der er betingelsene for lakselus optimale, og ingen ser ut til å ha tenkt på dette før den katastrofale utviklingen var et faktum.

Hadde oppdrett vært styrt av føre var-prinsippet, ville man muligens ikke ha mangedoblet produksjonen før en slik mekanisme var klarlagt. Men næringen har dårlig tid. Husk at FN har pålagt Norge å seksdoble produksjonen! Var det ikke slik?

Bittert landskap

Boka bestreber seg på å være balansert, likevektig, og la ulike argumenter få plass. Det er likevel ingen tvil om at forfatterne er dypt skeptiske til bransjen og har et presserende ærend. Spørsmålene de stiller vil forhåpentligvis vekke debatt, men de bør også resultere i en bred, offentlig høring der alle interessenter kommer til orde på nøytral grunn.

For en lekmann – og trolig også for politikere – er det vanskelig å vite hva man skal tro i et så polarisert og bittert retorisk landskap. Men når det nå er slik, må det være mange ting som ikke tåler dagens lys. Få dem fram!

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer