Eli Strand om å leve når hun vet hun skal dø:

- Lov å være bitter

- Jeg er ikke sånn at jeg roper hurra fordi jeg bor i verdens beste land når jeg er syk, sier Eli Strand (51). Hun lever med uhelbredelig kreft.

TILSTEDE: - Jeg innså at jeg skyldte de rundt meg å være til stede så lenge det var mulig, sier Eli Strand. Nå har hun skrevet bok om å leve med uhelbredelig sykdom. Foto: Hans Arne Vedlog / Dagbladet
TILSTEDE: - Jeg innså at jeg skyldte de rundt meg å være til stede så lenge det var mulig, sier Eli Strand. Nå har hun skrevet bok om å leve med uhelbredelig sykdom. Foto: Hans Arne Vedlog / Dagbladet Vis mer
Publisert
Sist oppdatert

«Eg må snart gjere meg klar til å dra på Radiumhospitalet. Eg går for den nye vårkjolen, det er den eg skal ha på meg når eg får domen. Dei kan ikkje gi ein dødsdom til ei dame som nettopp har fått seg ny kjole. For det er det som står på spel. Kvar tredje månad resten av livet mitt skal eg på desse kontrollane, og kvar gong bur eg meg på å få beskjed om at kreften er på veg tilbake.»

Eli Strand står på trammen i Hasle hageby, en idyllisk oase en rusletur unna Oslo sentrum.

- Det der med å ta seg sammen og tenke positivt synes jeg er bullshit. For så lett er det ikke. Det er vanskelig å få beskjed om at du har en dødelig sykdom, og det er vanskelig å akseptere at du aldri vil bli frisk igjen.

Hun vet så altfor godt hva hun snakker om. For fem år siden fikk hun livmorhalskreft med god prognose. Så - for tre år siden - kom kreften tilbake. Denne gangen fikk Eli Strand beskjed om at den var uhelbredelig.

- Noen legger ut bilder av seg selv i sykehusskjorta på Facebook, det gjorde ikke jeg. Jeg klarte ikke å smile tappert med tommelen opp.

Nå er den tidligere «God morgen, Norge»-programlederen aktuell med «Eg er her enno», ei bok om hvordan hun lever med den vonde diagnosen.

- Boka forteller om hvordan jeg takler livet, det er ikke en fasit for andre. Men jeg håper jeg kan motivere noen der ute ved å fortelle min historie.

Full avtalebok

Høstsola skinner inn gjennom vinduene i hagebyen, og lyser opp samlingen av fargerike Holmegaard-glass som er plassert rundt i huset. Gule, grønne og røde konkurrerer de med høstløvet utenfor.

- Livet har lært meg at det ikke går an å begynne hver dag med blanke ark og fargestifter. Det må også være lov å være bitter.

Hun prøver å ignorere sykdommen og la den få minst mulig plass i livet, men det er ikke lett når avtaleboka er full av legetimer og kontroller.

- Jeg er ikke sånn at jeg roper hurra fordi jeg bor i verdens beste land når jeg er syk, jeg tenker heller at i verdens beste land har jeg fått en skjebne som ikke er noe kul.

Hun skjenker kaffe i krus på kjøkkenbordet.

- Den tanken kan gjøre meg til ei bitter kjerring iblant.

Tilnærmet normalt liv

En diger svart og hvit katt hopper opp i fanget hennes. Katten med det misvisende navnet Lille-Mons har også vært en god støtte.

- Noen dager er det å klappe litt på ham det jeg trenger, sier hun og stryker katten kjærlig over pelsen.

I tida framover håper hun på overvekt av gode dager, dager hvor hun kan jobbe og leve et så tilnærmet normalt liv som mulig. Fram mot jul skal hun reise rundt og promotere boka, og hun jobber også med et foredrag som hun håper skal inspirere andre.

- Jeg har uhelbredelig kreft, og det må jeg leve med. Men jeg er ikke alene om det, vi er mange som har det sånn, og vi har alle vår måte å takle dette på.

Ved selv å være åpen, håper hun å nå ut til andre som har det vanskelig.

- Det har tatt lang tid å komme dit, men nå har jeg flere fine dager enn vonde. Selv om jeg aldri blir frisk har jeg innsett at jeg må gripe fatt i livet så lenge jeg har det.

PÅ SKJERMEN: Eli Strand begynte i TV2 sammen med Davy Watne og Frithjof Wilborn. Foto: TV2
PÅ SKJERMEN: Eli Strand begynte i TV2 sammen med Davy Watne og Frithjof Wilborn. Foto: TV2 Vis mer

Gikk i svart

Beskjeden om at kreften var tilbake, fikk hun rett før jul for snart tre år siden. Det hun trodde bare var et hovent bein var resultatet av en ti centimeter svulst som presset mot nyrene.

- Jeg gikk fullstendig i svart. Legen snakket om veien videre, men jeg var allerede i full gang med å planlegge min egen begravelse. Jeg tenkte på hvordan det ville bli for sønnen min å vokse opp uten mammaen sin, og om mannen min ville bli boende i huset vårt.

Hun bestemte seg for å si nei til cellegift. Hva er vitsen når hun likevel skal dø? Hun vil ikke miste håret og være dårlig når hun ikke blir frisk.

Dagene gikk, Eli lå på sofaen hjemme på Hasle, mens livet fortsatte rundt henne. Venner kom med julekaker, vasket og pyntet til jul, familien puslet rundt henne. Eli lå i en døs på sofaen og registrerte knapt det som foregikk.

- Jeg sov det meste av døgnet, ville bare forsvinne fra den grusomme virkeligheten. Jeg tok så mye beroligende at jeg sov betydelig flere timer enn jeg var våken, jeg klarte knapt nok å skille mellom dag og natt.

Det absolutte bunnpunkt

Det var den mørkeste tida på året, og den mørkeste tida for Eli Strand. Men på julaften snudde det. Sammen med julelysene ble også lyset tent i henne.

- Jeg hadde vært så langt nede som det var mulig å komme, de ukene var det absolutte bunnpunktet for meg. Jeg skjønte at det ikke gikk lenger.

- Hvordan klarte du å endre tankesettet?

- Jeg vet ikke, men jeg innså at jeg skyldte de rundt meg å være til stede så lenge det var mulig. Jeg klarte endelig å ta imot den varmen og omsorgen de viste meg.

STRÅLETID: Nylig fikk Eli Strand påvist forstadium til brystkreft. - Nå går hele jævla november til stråling, sier hun. Foto: Hans Arne Vedlog / Dagbladet
STRÅLETID: Nylig fikk Eli Strand påvist forstadium til brystkreft. - Nå går hele jævla november til stråling, sier hun. Foto: Hans Arne Vedlog / Dagbladet Vis mer

Hun bestemmer seg for å takke ja til cellegiften, og mot alle odds virker den bedre enn forventet. Kreften blir ikke borte, men svulsten krymper betraktelig.

- Hvis jeg ikke hadde sagt ja til cellegift hadde jeg vært død nå. Det setter i gang noen tanker.

Akkurat nå er hun inne i en god periode.

Stråling i november

- Jeg har god energi, føler meg sterk og frisk, og er i jobb. Men jeg fikk også nylig påvist forstadium til brystkreft, og måtte opereres. Nå går hele jævla november til stråling.

Hun smiler oppgitt. Forteller om en kalender stappfull av avtaler knyttet til sykdommen.

- Folk sier at jeg ikke ser syk ut, og det er jeg glad for. Jeg har fått tilbake håret mitt, alle som er kvinner vet hvor viktig håret er.

Det nakne hodet ga henne dårlige vibber.

- Det er så mye skam og dårlige assosiasjoner knyttet til nakne hoder, jeg tenkte på straffanger og de stakkars jentene som ble barbert etter krigen.

Det har vært en kamp og finne tilbake til seg selv, og innse at hun aldri blir frisk.

- Vi går rundt og sier at vi skal leve en dag av gangen, gripe dagen og alt det der, men prøv selv, da, når sånt som dette skjer. Vi er vant til å tenke framover, vi lever ikke i nuet. Vi bor ikke på en sydhavsøy og klatrer opp i en palme for å plukke en kokosnøtt når vi er sultne, vi må planlegge. Noe av det vanskeligste for meg har vært å godta at det ikke er meg som har kontrollen lenger, sier hun.

Håp-statistikken

- Livet mitt er blitt en berg-og-dal-bane av håp og skuffelser.

På veggen henger et bilde sønnen hennes malte da han var liten. Ei svart katt på blå bakgrunn, hvor han har skrevet «jeg elsker mamma» med barnlige bokstaver.

- Jeg har alt å leve for. Midt oppi alt dette er jeg utrolig heldig som har et fantastisk nettverk av familie og gode venner rundt meg.

- Har du et håp om å motbevise statistikken?

- Statistisk sett skulle jeg ikke vært her nå, men jeg har slått tilbake de prognosene. Jeg kan bli en sånn som folk snakker om, som mot alle odds lever med sykdommen i tjue år, men jeg tør ikke tillate meg å håpe på det.

- Klarer du å tenke på framtida?

- Jeg tenker at jeg skal feire 18-årsdagen til sønnen min, og jeg har kjøpt billetter til Spania neste sommer. Men jeg tenker ikke mer enn ett år framover, og jeg gir blaffen i å spare til pensjon.

Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Vil du vite mer om hvordan du kan endre dine innstillinger, gå til personverninnstillinger

Les mer