Våren 2011 bombet Norge Libya. Samtidig arbeidet noen få norske diplomater sammen med utenriksminister Jonas Gahr Støre i all hemmelighet for å stanse krigen. Nå gir én av dem, forskeren, statsviteren og tidligere statssekretær Henrik Thune, ut bok om det hemmelige fredsforsøket: «Strengt fortrolig. Norges hemmelige forsøk på å stanse krigen i Libya».
- Jeg ønsker at offentligheten skal få et innblikk i stormaktspolitikken, og en viktig hendelse i norsk utenrikspolitikk. Det er et mørkt kapittel hvor det var rom for en løsning. Tragedien er at Frankrike og Storbritannia hadde bestemt seg for en annen krig enn hva de ga uttrykk for i FN, sier Henrik Thune til Dagbladet Bok.
Gaddafis kakerlakker
Under den arabiske våren i 2011 gikk millioner av mennesker i Midtøsten og Nord-Afrika ut i gatene for å kaste sine diktatorer. I opprørshovedstaden Benghazi, øst i Libya, krevde innbyggerne reform og frihet. Landets ubestridte leder i over fire tiår, Muammar Gaddafi, kalte opprørerne for «kakerlakker» og lovet å bekjempe dem «til min siste dråpe blod».
- Gaddafi og familien levde ganske isolert og de trodde nok at de ville overleve protestene, sier Thune.
Han vet hva han snakker om. Thune og den hemmelige, norske forhandlingsgruppa var i Tripoli sammen med Saif al-Islam, Gaddafis sønn og mektige arving, kvelden da FN-resolusjonen om flyforbudsone ble bestemt.
«Han så sjokkert ut, og jeg husker han stønnet», skriver Thune i boka. Libyas nest mektigste mann lurte og spurte nordmennene:
«Hva betyr dette?» «Betyr dette at vi er i krig nå?»
«Ja, det er akkurat hva dette vedtaket vil bety», svarte Jon Hanssen-Bauer, som ledet den norske gruppa.
Diktator-døtrene
Møtet ble til fordi Gaddafi-familien begynte å skjønne alvoret. Muammar Gaddafis eldstedatter, Aisha Gaddafi, tok kontakt med Raghad Hussein, eldstedattera til Iraks avdøde diktator Saddam Hussein. De to var ikke nære venninner, men Aisha bistod kvinnene i Saddam Husseins familie under rettssaken i Bagdad før han ble hengt.
- Raghad og Aisha var begge svært bekymret. Aller mest for barna, tror jeg. Så de ville finne en vei ut av krisa, ifølge Thune.
Aisha spurte Raghad hvem som kunne hjelpe dem. Raghad hadde en venn med mange internasjonale kontakter, og ba ham om hjelp. Han tok kontakt med den norske Midtøsten-kjenneren og barnebok-forfatteren Henrik Hovland. Og vips, så var lille Norge hemmelig involvert.
- Dette er historien om muligheter som ikke er skrevet i stein. Ganske små ting kan gjøre at historien tar en annen vei. Her kunne - og burde - det ha gått annerledes. Gaddafi-familien og de øverste lederne i Tripoli ønsket en løsning, sier Thune.
Ført bak lyset
I boka skildrer han de mange hemmelige møtene og forhandlingene. Både i Oslo, Paris og i Libya. Daværende utenriksminister Jonas Gahr Støre ble også invitert til Libya, samtidig som norske fly var med og bombet Libya og Bab al-Azaziye, hvor Gaddafi-familien befant seg. Norske fly bombet også samtidig med at Gaddafis regime befant seg på et hotell i Oslo sentrum der de forhandlet med opprørerne de slåss mot.
- Men det brydde ikke Gaddafis folk seg om. Alle partene hadde en dyp kjærlighet til Libya og var på jakt etter en vei ut av konflikten. Men det endte tragisk fordi amerikanerne og Norge ble ført bak lyset, sier Thune.
Han starter boka med «den mystiske gjesten i London». Det var Saif al-Islams stabssjef. Han ble avhørt av britene, som tydelig understreket britenes absolutte posisjon: «Storbritannia ønsket ingen forhandlinger med Gaddafi. De ønsket heller ikke at Ismail skulle ha møter med nordmennene», skriver Thune.
- Vi skjønte at vi ble offer for stormaktsspill som gjorde en helt realistisk løsning umulig. Britene og franskmennene begynte tidlig å planlegge for regimeskifte i Tripoli. De hadde helt klart interesser langt utover det å beskytte sivilbefolkningen. Det handlet også om økonomi og politikk, sier Thune.
Latterliggjort for sexscener
USA-samarbeid
Fram til 2011 var Libya et av verdens mest lukkede land. Verken britene, franskmennene eller verden forøvrig hadde nok kunnskap til å skjønne de mulige konsekvensene av å fjerne Gaddafis regime med makt.
- Utenriksminister Støre og USAs diplomater ønsket å finne en løsning for å unngå sammenbrudd og kaos. Men Frankrike og britenes David Cameron kjørte langt på vei sitt eget løp, også overfor amerikanerne, sier Thune.
Etter Nato-operasjonen har Libya vært i oppløsning og full borgerkrig. Barack Obama har seinere beskrevet mangelen på en plan etter krigen for sin «største feil» under hans presidentperiode.
- Igjen viser historien at det aldri lønner seg å handle raskt og mobilisere til krig uten å ha en plan for hvordan krigen skal avsluttes. Det krever ofte tidlige forhandlinger med fienden. Vi så det først i Afghanistan, så Irak og nå i Libya, sier Thune og fortsetter:
- Historien viser hvor brutal stormaktspolitikk kan være. Dette er en bok om Norge og krigen i Libya, men også om noe større. Om hva diplomati og storpolitikk er når krigen herjer. Verdenspolitikken er mye mer kaotisk og dysfunksjonell enn man ofte tenker seg.
Sykdom og død
Nettopp derfor mener han at historien er viktig.
- Det er mye mytemakeri og hemmelighetsskremmeri rundt fredsforhandlinger. I virkeligheten er det mye enklere. Du har en slags terapeutisk rolle mellom folk i krise - og det handler om å holde kanaler åpne mens krigen herjer, sier Thune.
En annen grunn til at han forteller historien, er mannen som spilte en viktig rolle i de hemmelige forhandlingene, og som Thune har dedikert boka til: Tomas Stangeland. En karrierediplomat og leder for en avdeling i Utenriksdepartementet som fra utsiden kan virke som en godlynt versjon av den franske tv-serien «Le Bureau».
- Tomas ble alvorlig syk og døde av kreft. Vi snakket om at historien burde fortelles når tida var moden. Dette var en uvanlig fredsprosess og en uvanlig opplevelse både for Tomas og oss andre. Også for Støre, tror jeg, sier Thune, som inntil i fjor jobbet som statssekretær i UD.
Thune blir stille, men henter seg raskt inn.
- Det hele var vondt å se på. Det fantes en løsning mellom libyerne selv, men europeisk stormaktspolitikk sto i veien. Og i dag lever den libyske befolkningen, som Natos operasjon skulle beskytte, i et fullstendig ødelagt land, sier Thune.
Han går gjennom notatene sine nok en gang og legger til:
- At Storbritannia og Frankrike gikk inn for regimeendring uten en eneste plan for hva som skulle skje etter bombingen. Det er helt hoderystende.
