Anmeldelse: Maja Lunde «Drømmen om et tre»

Maja Lunde raser

Framtida ser ikke lys ut, skal vi tro Maja Lunde. Siste bok i klimakvartetten spår ei dyster framtid for kloden.

SKREMMENDE: Ringen er sluttet. Siste bok i klimakvartetten er nå ute. Dette er ikke lystig lesing fra Maja Lunde. Foto: Oda Berby
SKREMMENDE: Ringen er sluttet. Siste bok i klimakvartetten er nå ute. Dette er ikke lystig lesing fra Maja Lunde. Foto: Oda Berby Vis mer
Publisert

BOK: «Jeg vil straffe dem, vil kaste dem inn i fremtiden, til min tid, jeg vil at de skal se hva de har gjort. Jeg har lyst til å hyle til dem, som om de var barn, se hva dere har stelt i stand! Og de var virkelig barn, de tenkte som barn, de valgte som barn. Jeg vil trekke dem for retten, uten forsvarer, de fortjener ingen forsvarer. Dumme, dumme menneske.»

Vi er i Sichuan nitti år fram i tid, og den rasende anklagen er lagt i munnen på Tao, mor til lille Wei-Wen, som døde av et bi-stikk i «Bienes historie» (2015), første bok i det som nå kan kalles Klimakvartetten. Sånn sett er ringen sluttet, og utsagnet kan også leses som forfatterens rasende anklage mot samtida, og hennes hensikt med denne dystopiske kvartetten. Å pode inn i oss hvordan verden vil se ut om vi holder fram som vi stevner. Det er ikke lystig lesning.

«Drømmen om et tre»

Maja Lunde

Roman

Forlag: Aschehoug
Utgivelsesår: 2022

«Spår en dyster framtid for kloden.»
Se alle anmeldelser

Boka åpner på Svalbard i 2097. Der møter vi lille Tommy Mignotte. Han bor i Longyearbyen med mor og far, lillebror og farmor. Farmor heter Louise, jenta som i «Blå» (2017) vokste opp i et uttørket Frankrike, og som i «Przewalskis hest» (2019) startet en vandring mot nord. Nå får vi vite at hun sammen med sin lille sønn David endte opp på Svalbard på 2060-tallet. Den isolerte bosettingen der oppe lever «på søppel-dyngen til det moderne mennesket». Et før-moderne Svalbard der de driver med fangst, dyreslakt og dyrking av grønnsaker. Motorene går på drivved, klærne er av skinn.

Aller viktigst: Farmor Louise vokter frøhvelvet på Svalbard. Det som ble opprettet av den norske regjeringen i 2008, i håp om å bevare jordas mangfold for framtidige generasjoner. I 2097 rommer hvelvet en million arter, og Louise gir barnebarnet Tommy det ærefulle oppdraget å bli framtidas frøvokter.

Høydepunkt

Liksom i de andre bøkene strekker denne boka seg over flere tidsplan, med en historisk del, der hovedpersonen er en virkelig skikkelse. I «Drømmen om et tre» møter vi den briljante russiske genetikeren og botanikeren Nikolaj Ivanovitsj Vavilov (1887-1943). Han ledet Byrået for anvendt botanikk i Leningrad under Sovjettida, der han samlet en frøbank. Håpet var å avhjelpe hungersnøden. Frøbanken forble uberørt under beleiringen av Leningrad, voktet av utsultede forskere. Vavilov selv døde av sult i Stalins fangeleir.

Akkurat disse historiske delene har vært kvartettens høydepunkter, med de mest utrolige skjebner og en fin balanse mellom fakta og fiksjon.

«Frøet er håpets kjerne. Og du, Tao, er den levende bæreren av vårt håp. Det er en selvfølge at du må bli med til Svalbard. Det er du som må lede an inn i hvelvet. Inn i verdens viktigste rom», sier Li Chiara lett pompøst, også hun kjent fra «Bienes historie».

Det er igjen et tidssprang, fram til 2110. Kineserne er på vei til Svalbard etter å ha fått en oppkalling fra de eneste fem overlevende etter en tragedie, også den både realistisk og skremmende. De fem består av den nå atten år gamle kloke og ansvarlige Tommy, det stridige naturbarnet Rakel, Tommys to småbrødre, og Rakels lillesøster. Akkurat denne delen er bokas kjernefortelling, men også den mest barnlige.

Overtydelig tematikk

Det er ikke tvil om at Lunde er en god forfatter, med god flyt, kjappe replikker, og poetiske bilder. Eksempelvis når hun beskriver krydderurtenes skarphet, gulrøttenes sødme, jordas ange. Men i likhet med andre lesere har jeg problemer med å ta denne kvartetten på alvor som skjønnlitteratur for voksne. Med sin overtydelige tematikk og endimensjonale typer, er dette i passasjer nesten pinlig barnlig. Sånn sett kan Lundes kvartett likne Jostein Gaarders «Sofies verden» (1991), også det ei ungdomsbok som ble en verdenssuksess.

Men for all del. All ære til Lunde for denne viktige kvartetten, med en skremmende aktuell tematikk. Etter en sommer med ekstremhete og livstruende tørke i Kina, Europa og USA, flom i Pakistan, strømkrise og krig, kan man spørre seg om klimakvartetten i det hele tatt er en dystopi. Vi lever allerede i den.

Sånn sett er «Drømmen om et tre» overveldende dyster og deprimerende i sin realisme. Mot slutten øynes riktignok håp. Akkurat det er ikke særlig troverdig, og oppleves mer som en sentimental trøst til unge lesere.

Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Vil du vite mer om hvordan du kan endre dine innstillinger, gå til personverninnstillinger

Les mer