BOK: Unge Yusuf, hovedpersonen i Abdulrazak Gurnahs roman «Paradis», ser europeere for første gang i sitt liv. De to er høye, svære og har skjoldete, røde ansikter. En av dem flekker tenner i et glefs, så Yusuf flykter og mumler ordene han har lært å si når han trenger uventet og plutselig hjelp fra Gud.

Nobelprisvinnerens roman beskriver kolonitidas Øst-Afrika før første verdenskrig. Tyskerne er herrefolket, men den lokale befolkningen langs kysten i det som er dagens Tanzania, er som et lappeteppe av forskjellige kulturer. Swahili-folk, arabere, persere, indiske kjøpmenn og villmenn som tilber ånder og demoner som har tilhold i trær og steiner, ifølge Yusufs far.

Abdulrazak Gurnah, som er født på Zanzibar i 1948 og kom til Storbritannia som immigrant i 1968, har vært professor i postkolonial litteratur ved Universitetet i Kent. Hans skjønnlitterære forfatterskap har ofte hatt selvbiografiske trekk, men har også gått dypt inn i Øst-Afrikas kolonihistorie. «Paradis», som ble hans største gjennombrudd og nominert til Booker-prisen i 1994, har den tyske kolonimaktens undertrykkelse som bakteppe. Synsvinkelen, blikket, er selvsagt afrikansk.