BOK: «Min Ari. Min Mikael. Min Mikis.» Slik begynner Marianne Solberg Behn sin egen bok om sønnen, Ari Behn. Kjært barn har jo mange navn, og denne mammaen gjør det tindrende klart at Ari var et kjærlighetsbarn fra unnfangelse til død.

Hun har hatt flere motiver for å skrive minneboka «Min Ari». Den kan leses som en videreføring av familiens bevisste åpenhet etter selvmordet. Et ønske har også vært å rette opp det hun kaller feilinformasjon om at sønnen var psykisk syk, hypokonder og andre «diagnoser» som har versert i etterkant.

Ordet vennskap har fått en annen klang og ettersmak, innrømmer Marianne Behn: «Det er vanskelig for meg å kalle personer som utleverer hendelser og opplevelser som er delt i fortrolighet og under gjensidig lojalitet, for venner», skriver hun, rettet mot enkelte som har ment seg utvalgt til å skrive om Ari - og andre som forsvant de siste åra da skilsmissen var et faktum og helsen hans sviktet.

Men Marianne Behns bok er mye annet enn bitre bebreidelser. Den er tvert om en uforbeholden kjærlighetserklæring og en tidvis glorifisering av en sønn og sjelevenn. Etter innledningen om sjokket 1. juledag 2019 - da mannen Olav Bjørshol ringte fra Ari Behns hus i Lommedalen med den tragiske nyheten, og Marianne løp skrikende vekk fra familien som er samlet til julefeiring - forteller hun deres felles historie i kronologisk form.