Christine Koht har skrevet bok om å være dødsfrisk

- Mer redd for døden

- Jeg driver mest og lever nå, sier Christine Koht. - Jeg håper at dagen i dag er min. Men så vet jeg også at det kan være slutt – når som helst.

DAGENS OPPGAVE: Christine Koht må fortsatt porsjonere ut energien sin. Dagens skal brukes til signering av bøker. Foto: Kristin Svorte
DAGENS OPPGAVE: Christine Koht må fortsatt porsjonere ut energien sin. Dagens skal brukes til signering av bøker. Foto: Kristin Svorte Vis mer
Publisert
Sist oppdatert

– Når alt rives bort - jobben, helsa, statusen, utseendet ditt - hvem er du da? Når du ikke har kontroll på noe som helst, og må stole på andre i ett og alt, har du noen verdighet igjen? Det har vært veldig store opplevelser i et lite liv, sier Christine Koht (55), som sammenlikner sykdomsforløpet med et opphold på en annen planet - hvor det iblant også har vært overraskende morsomt å være.

Nå er hun på vei tilbake til jorderiket, og har skrevet bok om «den ville, rare, dødelige heisaturen som livet er».

Da Christine Koht høsten 2018 fikk beskjed om at hun hadde kreft med spredning, begynte hun å spørre folk - i fullt alvor - om de ville komme i begravelsen hennes. Alle svarte selvfølgelig «ja», og mange trodde nok den triste dagen ville komme, for Koht ble veldig syk. Men så kviknet hun til, og nå er hun i ferd med å finne tilbake til noe som minner om et tidligere liv. Ikke i full fart, men sakte og forhåpentligvis, sikkert.

– Jeg har fremdeles massevis av plager, men de blir færre, og legene er veldig fornøyde. Men jeg må møte opp til kontroll hver tredje måned, og det er like skummelt hver gang.

SVAK: Først når man tør å vise at man er svak, kan man få hjelp, mener Koht. Foto: Kristin Svorte
SVAK: Først når man tør å vise at man er svak, kan man få hjelp, mener Koht. Foto: Kristin Svorte Vis mer

En utbredt seinskade etter en kreftbehandling er «fatigue», en tilstand av utmattelse, hvor verken søvn eller hvile hjelper, og Koht blir fort sliten. Hun har fått streng beskjed av sin mor om at hun må være gjerrig med seg selv. Det er ikke lett. «Tenk på hvor kort livet er, og på hvor lenge vi skal være døde. Det er bare å BJUDA PÅ!», heter det i boka.

Enn så lenge møter hun journalister ansikt til ansikt i kortere stunder, men svarer gjerne på på spørsmål via mail.

«Jeg må jo være nøye med å utporsjonere min dyrebare energi,» skriver Koht i en SMS. «Så kan vi veldig gjerne møtes seinere».

Tørre å vise sårbarhet

«Seinere» er i Gyldendals lokaler på ærverdige Sehesteds plass, hvor Koht sitter bak digre stabler av boka hun har skrevet i samarbeid med livsledsager, Pernille Rygg. Ikke bare er hun overstrømmende imøtekommende, men også snakkesalig – og sier at hun har noe viktig på hjertet.

– Det er skrevet så mange bøker om mental styrke, og jeg har tenkt så mye på det. Jeg tror rett og slett at styrke handler om å tørre å vise at man er svak, vise at man er sårbar. Da først kan man få hjelp. Folk tror at jeg har vært så innmari sterk, men sånn er det ikke. Det har vært et helt team rundt meg, som har sett svakhetene mine, og løftet meg fram. Jeg får litt panikk når det blir framstilt at det jeg som har gjort jobben, det liker jeg ikke.

Koht legger ut videre om den vanvittige behandlingen hun har fått, om sjansene legene har tatt, om kobbelet av mennesker som har heiet på henne, men Pernille Rygg, som sitter i en sofa ved siden av, gir tegn til at de må fortsette med det de har kommet hit for å gjøre. 2500 forhåndssolgte bøker skal signeres, noe som kunne få det til å svimle selv for en topptrent atlet.

Med bokas tittel, «Dødsfrisk», lanserer Koht også et nytt begrep. Det skal ikke leses som i «dødsbra» eller «dødssyk», men i lys av at syk og frisk, liv og død ikke er motsetninger, men tett forbundet.

SYK: Christine Koht mens hun var syk. Foto: Tor Lindseth / Se & Hør
SYK: Christine Koht mens hun var syk. Foto: Tor Lindseth / Se & Hør Vis mer

– Da jeg var døden nær, var det også masse friskt igjen i meg, og det var innmari viktig å ta vare på det. Det å bli sett på som et menneske, uansett hvor frisk eller syk du er, det er det avgjørende.

Hun liker også at det er litt «guts» i uttrykket.

– Selv når det bare er bitte litt liv igjen, så strutter det så godt det kan. Og ingen av oss slipper unna. Vi skal alle sammen inn i det der en gang, gå i bleier og være avhengige av andre.

Aggressiv kreft

Det er to år siden forfatter og journalist Joachim Førsund ga ut «Kohts bok». Utilslørt og åpenhjertig fortalte Koht om skammen over familiens tilknytning til nazistene under krigen, om den bipolare lidelsen, om kokainmisbruket og avhengigheten. Og mens hun brettet ut om livet sitt, var hun på vei inn og ut av sykehus, i en kropp som minnet mest om en slagmark hvor aggressive medisiner kjempet mot en aggressiv kreft.

I boka som nå foreligger handler det først og fremst om den indre kampen hun har ført på «den fremmede planeten», og om alt det hun har lært i møtet med helsevesenet – og ikke minst i møtet med de andre innlagte som hun har kjempet sammen med.

– Jeg har truffet syke av alle slag, haltepinker, folk som er usynlige fordi de må være på sykehus eller institusjoner. Eller fordi de gjemmer seg. Jeg er heldig som har en stemme, og den må jeg bruke, har jeg tenkt. Jeg kan beundre folk som har suksess eller gjør imponerende ting, men de virkelige heltene er de som sliter med sykdom over lang tid, eller for alltid.

– På hvilken måte har sykdomsforløpet, og det å sveve mellom liv død, forandret deg?

– Det har gjort meg mer ydmyk, tror jeg. Og mildere. Jeg innser at jeg ikke kan sløse med kreftene. Ikke med tiden heller. Sykdom rydder opp, og man må prioritere. Sladder, misunnelse og tøys kan man bry seg om når man er frisk, men ikke når det virkelig gjelder.

Redd for døden

Koht understreker at livet som hun nå er i ferd med gjenerobre, slettes ikke bare består av vidunderlige øyeblikk.

– Jeg er mer redd for døden enn før, men også mer opptatt av tiden jeg har her og nå. Jeg håper at dagen i dag er min. Men så vet jeg også at det kan være slutt – når som helst.

Med boka håper hun å kunne vise at bitte små liv også er fulle av opplevelser.

– Selv kunne jeg verken se på tv, høre på radio, eller gå på do alene, men jøss! Snakk om sterke opplevelser inne på det lille sykehusrommet. Der var det både drama og komedie, liv og død – og masse tull og tøys. Sånn er det jo. Inni helt knuste kropper og sinn er det masse liv og verdighet, trass og kampvilje.

PUSTER: Pernille Rygg fikk blodforgiftning og livet hang i en tynn tråd. Foto: Kristin Svorte
PUSTER: Pernille Rygg fikk blodforgiftning og livet hang i en tynn tråd. Foto: Kristin Svorte Vis mer

Holdt på å knekke sammen

En viktig erfaring Koht også har gjort seg, er at ingen kan stå ut et sånt løp alene.

– Jeg ble ikke bare båret av helsevesenet, men av familie og venner, og aller mest av Pernille. Uten henne hadde jeg nok bare sovna inn. Hun ble jo selv dødssyk da jeg var innlagt, og det var det nærmeste jeg kom det å knekke helt sammen.

I 2019 ble Pernille Rygg akutt syk under et besøk hos Koth, en infeksjon utviklet seg til blodforgiftning, og livet hennes hang i en tynn tråd.

«Det var ikke til å bære, jeg kan fremdeles ikke bære det», skriver Koht i boka. «Jeg ser på henne når hun ligger og sover om natten, med munnen halvåpen, sånn kommer hun til å se ut når hun er død, tenker jeg, er hun død? Hun puster ut og jeg stirrer lamslått, livredd. Og så puster hun heldigvis inn igjen. Men en gang gjør hun jo ikke det og hva da? Hva da?»

Stripynta

Hos Gyldendal signeres det på løpende bånd, bokstavelig talt. Koht og Rygg sitter side om side med en rekke bøker linet opp foran seg. Koht skriver «Christine» i rødt, Rygg tegner et hjerte i en litt dypere fargetone.

– Vi må jo samarbeide, sier Koht, kaster et blikk ut over havet av bøker som ennå ikke er signert, og ler godt.

– Vi har et felles slagord for tiden: Vi har ikke krefter til annet enn å være blide.

Begge ser godt ut, ikke minst med tanke på hva de har vært igjennom. Til ære for Dagbladets fotograf har Koht til og med «stripynta» seg, slik hun selv uttrykker det, og nå framstår hun slik de aller fleste husker henne fra tiden før hun ble syk.

LEVER: - Jeg driver mest og lever nå, sier Christine Koht. Foto: Kristin Svorte
LEVER: - Jeg driver mest og lever nå, sier Christine Koht. Foto: Kristin Svorte Vis mer

– Det ligger i menneskets natur å glemme, å stryke over og slette ubehagelige opplevelser. Kan du noen gang glemme alt det vonde du har vært gjennom de siste åra?

– Det er en prosess som jeg er inne i. Når man har vært gjennom noe akutt og dramatisk, så sletter man det nesten med det samme. Du er så glad for at det er over og vil bare fokusere på å legge det bak deg. Det er først etterpå at det siger inn, og det er man jo ikke forberedt på. Det er derfor folk som har opplevd noe jævlig er litt vanskelige å forstå for andre. Har du tatt det innover deg, spør mamma. Og da svarer jeg nei.

– Hva tenker du om veien videre nå?

– Hodet mitt er alltid fullt av masse ideer, men jeg må ta små skritt. Det går framover, og en gang skal jeg opp på scenen igjen. Jeg driver jo mest og lever nå. Alt det jeg opplevd, de sterke kontrastene, er verdifulle for meg. Det er noe å ha vært med på, tenker jeg. Noe skikkelig noe. Og så må jeg også le litt når jeg tenker på hvordan jeg holdt ut. Jøss!

Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Vil du vite mer om hvordan du kan endre dine innstillinger, gå til personverninnstillinger

Les mer