Anmeldelse: Lars Saabye Christensen «Pikkoloens bagasje»

Mest pludder og prat

Det er bare Lars Saabye Christensen som kan tillate seg å sludre i vei på 637 sider.

PIKKOLOEN: Saabye Christensen har selv jobbet som pikkolo, ved siden av å jobbe på flyttebyrå. Dette er erfaringer han tar med inn i teksten. Foto: Kristian Ridder-Nielsen
PIKKOLOEN: Saabye Christensen har selv jobbet som pikkolo, ved siden av å jobbe på flyttebyrå. Dette er erfaringer han tar med inn i teksten. Foto: Kristian Ridder-Nielsen Vis mer
Publisert

BOK: I fantastiske «Hjemmekontoret» som nylig ble sluppet, skriver ti forfattere om sine arbeidsvaner. Redaktøren selv, Lars Saabye Christensen, har en nydelig tekst. Den handler blant annet om hans kjærlighet til hoteller, noe han også har skrevet en diktsamling om. Bare uker etter kommer den eksepsjonelt driftige forfatteren med nok en utgivelse. «Pikkoloens bagasje» er ifølge forlagsteksten tre fortellinger – eller kortromaner – med «kjente og kjære temaer og artefakter fra det saabyeske repertoar».

«Pikkoloens bagasje»

Lars Saabye Christensen

Kortromaner

Forlag: Cappelen Damm
Utgivelsesår: 2022

«Du skal være fan for å nyte denne.»
Se alle anmeldelser

«Blikket hans var fylt til randen av en uro som kunne skremme fanden på flatmark», heter det om unge Kai Våler, hovedperson i åpningsfortellingen «Villvin». Han har sommerjobb som pikkolo på Hotell Løv på Frogner, og er en underlig fyr. Han bærer de tyngste kofferter lekende lett – og stenger seg titt og ofte inne på toalettet der han mumlende ber Herren om tilgivelse.

Vi lesere kjenner årsaken. Like før sommerjobben stjal han et «Vill Vest»-blad fra kiosken til gamle Amundsen. Han ble tatt på fersken – og angsten for at Amundsen skal angi ham skal komme til å prege hans liv.

Jobbet som pikkolo

Teksten er god, hadde det ikke vært for at den stadig brytes opp av fortellerens jeg-stemme. Også han er tidligere pikkolo og kunne vært forfatteren selv. Saabye Christensen har selv jobbet som pikkolo, ved siden av å jobbe på flyttebyrå.

Dette siste er tema i den neste teksten, «Polaroid». Der møter vi Lukas. Han er «en vindskjev student i blå overall og tresko» som jobber på Majorstua flyttebyrå. Her får vi blant mye annet høre om Majorstua flyttebyrå, Sogn studentby på syttitallet, om Lukas` første og store forelskelse, om Interrail og håravfall og om en liten jente som døde i sin mors liv.

Det er en kjerne av dypt alvor og tragedie i hver av disse fortellingene. I «Brukt», som også er fortalt av en student som jobber i flyttebyrå, møter vi blant annet barnemordersken Agnes. Hun har sittet i fengsel fordi hun skal ha kvalt sin nyfødte sønn Edmund. Agnes får jobb i bruktbutikken til Henry Att.

Og det er Henry Att fortellingen egentlig handler om. Ulykkelige Henry Att, sønn av en paraplymaker, stygg og fjern og alene i verden. Henry Att som ikke engang ble uglesett, «men oversett, og det er kanskje verre, en langsom og blind vold som setter seg i sinnet som en ufravikelig ensomhet».

Tafatte og livsudugelige

Akkurat sånne passasjer gjør boka verd å lese. For meg holdt det likevel hardt å komme meg gjennom disse utflytende fortellingene. Saabye Christensen skriver helt uten filter, med anekdoter og assosiasjoner og morsomheter og absurditeter. Fortellerstemmene og de ulike typene er så ensartet at det er vanskelig å skille dem fra hverandre. De er tafatte og ulykkelige og fjerne og livsudugelige på saabyesk vis, bundet løselig sammen av det forlaget kaller «et lavmælt tryptikon, der corpus er det saabyeske selv».

Som veldig mange andre har jeg stor respekt og sans for det saabyske selv og hans melankolsk-poetiske driftighet. Han er liksom sin litteratur. Men du skal være virkelig fan for å nyte disse 637 sidene. Her er mye godt, men også mye prat og pludder.

Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Vil du vite mer om hvordan du kan endre dine innstillinger, gå til personverninnstillinger

Les mer