Anmeldelse: Trude Marstein «Egne barn»

Mester i morsfølelser

Hovedpersonen i Trude Marsteins nye roman erkjenner tidvis at hun neppe ville elsket barna sine hvis hun ikke hadde vært moren deres. Hun ville kanskje ikke engang likt dem.

MORSFØLELSER: Bonusbarn, steforeldre og utallige eks’er. Trude Marsteins roman kaster et skarpt blikk på våre dagers kompliserte familieliv. Foto: Julie Pike
MORSFØLELSER: Bonusbarn, steforeldre og utallige eks’er. Trude Marsteins roman kaster et skarpt blikk på våre dagers kompliserte familieliv. Foto: Julie Pike Vis mer
Publisert

BOK: Trude Marstein er en mester i å skape romankarakterer som er lett usympatiske. Tittelen på hennes nye bok, «Egne barn», skaper straks forventninger om intrigeklisjéen «mine barn/andres unger». Marsteins evne til å fange moderne menneskers livsstilsproblemer – i dette tilfellet bonusbarn og bonusforeldre – har stor grad av gjenkjennelighet.

«Egne barn»

Trude Marstein

Roman

Forlag: Gyldendal
Utgivelsesår: 2022

«Skarpsynt disharmoni»
Se alle anmeldelser

Alle snakker forbi hverandre i konstellasjoner preget av misnøye og uro under en overflate av myldrende familiesamhold med nye kjærester, eks’er og barn i ulike stadier av trassalder i Marsteins romaner. Flere av dem er prisbelønte. Både Tarjei Vesaas’ debutantpris og Kritikerprisen har tilfalt Trude Marstein. «Egne barn» er hennes åttende roman.

Felles dugnad

«Helgen inneholdt et aldri så lite morsoppgjør.» Slik oppsummeres storfamiliens dugnad på torpet i Sverige. En helg med maling av vegger og vasking av vinduer i den idylliske røde stugan med hvite vinduskarmer og syriner i hagen, er rammen om romanen der jeg-personen Anja opplever og gjenopplever sin morsrolle på godt og vondt.

Deltakere i «idyllen» er, foruten Anja (snart 50), hennes nye kjæreste Pål, hennes eksmann Ivar og hans nye kone Solveig, Anjas eldstedatter Tuva (21) og hennes kjæreste Adrian, Ivar og Anjas felles barn Lotte (14), og minstemann Falk. Den yngste generasjonen er preget av utagerende følelser. Som den unge psykologistudenten Adrian uttrykker det: «Jeg har kjent menneskets utsatthet på kroppen siden jeg var veldig liten.»

Mellom scener av komisk melodrama vakler jeg-personens følelser fra moderlig omsorg til kyniske refleksjoner. Tidvis erkjenner hun at hun neppe ville elsket Tuva, Lotte og Falk hvis hun ikke hadde vært moren deres: hun ville kanskje ikke en gang likt dem. Slike dilemmaer oppstår når barn må forholde seg til en ny bonusfar og vice versa. Myten om den onde stemoren trenger muligens en oppdatering.

Bonusfamilier

En av Anjas tidligere elskere – før Pål og etter Ivar – hadde satt ord på dette. Han hadde to barn og flyttet sammen med en kvinne som hadde tre fra før. Så fikk de et felles barn for å knytte de to familiene sammen til én. «Det var en del stygge scener», sa Bjarne og overbeviste Anja om at de ikke skulle gjenta feilene: «Alle de barna som vokser opp med en stemor eller stefar som ikke er glad i dem. Som later som de er det, med varierende skuespillerprestasjoner. Hvordan går det med de barna?»

Men mannen i Anjas liv er stadig Ivar, faren til hennes to yngste. Romanen har hyppige tilbakeblikk på scener fra dette ekteskapet og refleksjoner rundt hva det har gjort med henne. Ivar er forfatter. Anja jobber i forlagsbransjen. For 18 år siden debuterte hun med en samling korttekster. Romanen hun etter dette har jobbet med, er et stagnert prosjekt. «All min omsorgsgjerning umuliggjorde forfattergjerningen … jeg valgte bort kunsten, valgte barna, familien. Ofret meg og mitt», reflekterer hun.

Absurd teater

Marstein skriver kostelige scener som illustrerer en frustrert småbarnsmor i hverdagslige konfrontasjoner med en selvtilfreds forfattermann som legger ut om et manus som endelig løsnet om natta. Han etterlyser frokostkaffen og mumser i seg barnas sjokoladekjeks, mens hun forsøker å få ett barn av gårde til skolen, nestemann til barnehagen, gi pupp til minstemann og samtidig rekke jobben. Alt mens mannen sier: «Kan du ikke slutte å amme ham? Jeg savner puppene dine, han har hatt dem lenge nok, det er på tide at de blir mine igjen.»

Mange scener er dominert av dialoger, ofte så tette at romanen får et snakkesalig preg og man begynner å lure på om Marstein går med en dramatiker i magen. Når personene snakker forbi hverandre om parkdresser i barnehagen og konstaterende setninger i litteraturen, framstår det innimellom som absurd teater. Ofte virker det ufokusert, selv om Marstein har kontroll over språk og virkemidler.

Mangetydighet

Kveldene på torpet i dugnadshelgen blir lange, fuktige og farget av barnas ulike utbrudd, mens den utenforstående psykologistudenten veslevoksent kommenterer det hele og gir terapeutiske råd. Vi har definitivt å gjøre med et morsoppgjør. De tre barnas forskjellige personligheter og ulike oppvekstbetingelser er inngående og troverdig beskrevet. Lottas egenrådighet, Falks sårbarhet og Tuvas tafatthet rører Anjas morshjerte, samtidig som hun rammes av lyst til å straffe dem for de samme særtrekkene.

«Du har alltid satt deg selv og dine egne behov og følelser først», sier et av de utakknemlige barna. Det er både vondt og sant og helt feil. Denne mangetydigheten og disharmonien forekommer meg typisk for Trude Marsteins skarpsynte blikk.

Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Vil du vite mer om hvordan du kan endre dine innstillinger, gå til personverninnstillinger

Les mer