Anmeldelse: Kyla Pearson «Johann Olav Koss. Med rett til å leke»

Mesterlig!

Når Johann Olav Koss forteller om sitt livs lengste løp, er det en oppsiktsvekkende historie om å gi barn i krigsherjede områder et bedre liv.

GRÜNDEREN: Johann Olav Koss forteller om starten og arbeidet med Right To Play, organisasjonen som i dag hjelper minst 12 millioner barn. Her er han i Kampala i Uganda i 2007. Foto: Hans Arne Vedlog / Dagbladet
GRÜNDEREN: Johann Olav Koss forteller om starten og arbeidet med Right To Play, organisasjonen som i dag hjelper minst 12 millioner barn. Her er han i Kampala i Uganda i 2007. Foto: Hans Arne Vedlog / Dagbladet Vis mer
Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan inneholde utdatert informasjon
Publisert

De aller fleste av oss husker Johann Olav Koss’ fantastiske skøyteløp under OL på Lillehammer i 1994. Til øredøvende jubel fra 12 000 publikummere stuet sammen i Vikingskipet tok han tre gullmedaljer. På gnistrende is satte han først verdensrekord på 5000 og 1500 meter, og med tiden 13.30.55 på 10 000 overgikk han alles forventninger. Han slo Hjallis’ gamle rekord med over tre minutter, og journalister, publikum og TV-seere visste ikke hvilket bein vi skulle stå på av begeistring. Som en som vokste opp med skøytesport, funderte jeg lenge på hvorfor han hadde gått det perfekte løpet uten å bli sekundert med rundetider.

Gikk for å hjelpe

Jeg må innrømme at det var for å få vite mer om gulløpene under OL at jeg begynte å lese «Med rett til å leke». Etter å ha lest boka er det ikke lenger hans prestasjoner på isen som imponerer mest. Men hans utrettelige arbeid for å få realisert sin visjon om å bruke idrett til å gi barn i krigsherjede områder bedre livsvilkår. Det er en imponerende historie.

Det er unnfangelsen av denne visjonen boka åpner med å skildre. I forkant av OL slet Koss med motivasjonen, og reiste til Eritrea som en del av en gruppe som arbeidet med Olympic Aid. Der så han med egne øyne hva en genser med lange ermer sammenknytt til en ball, kan bety for barn som bokstavelig talt blir gode uten ball. Ikke bare kunne de spille fotball, men de måtte også håndtere uenigheter, forhandle og komme til enighet. Oppdagelsen av hvordan idrett er en arena for å lære seg spillets regler og deres betydning for å greie seg utenfor banen, forteller Koss med en utsøkt blanding av innlevelse og refleksjon.

Les artikkelen gratis

Logg inn for å lese eldre artikler. Det koster ingenting, gir deg tilgang til arkivet vårt og sikrer deg en bedre brukeropplevelse.

Gå til innlogging med

Vi bruker aID som innloggings-tjeneste, med din aID-konto kan du enkelt logge inn på alle våre sider som krever dette.