Moren døde av alkohol - Grusomt

Som guttunge tok Douglas Stuart (46) vare på sin alkoholiserte mor helt til han fant henne død hjemme i stua. Nå skriver han av seg traumene fra barndommen.

MYK: - Jeg var en myk gutt i en hard verden. Det har gitt meg noen blåmerker, sier Douglas Stuart til Dagbladet.
MYK: - Jeg var en myk gutt i en hard verden. Det har gitt meg noen blåmerker, sier Douglas Stuart til Dagbladet. Vis mer
Publisert

Han rusker i henne, men hun reagerer ikke. Forsiktig brer han dyna godt rundt moren sin, stryker henne varsomt på kinnet. Douglas Stuart er ni år gammel, og skulle vært ute og lekt. I stedet følger han med på pusten til moren sin mens hun sover av seg rusen.

- Jeg vet altfor godt hva det innebærer å elske en misbruker, sier Douglas Stuart.

Moren hans døde etter lang tids alkoholmisbruk da han var seksten. Det var han som fant henne.

- Det var grusomt. Rett og slett grusomt. Jeg kan ikke beskrive det på noen annen måte.

Myk gutt

Douglas Stuart sitter henslengt i en sofa i Gyldendalhuset i Oslo. Aksenten er tydelig skotsk, men etter tjue år i USA er det lett å forstå hva han sier.

- Jeg var en myk gutt i en hard verden. Det har gitt meg noen blåmerker.

Skjorta er midnattsblå, skjerfet i halsen rødt. Det han mangler av hår på hodet har han kompensert med skjegg.

Forfatteren er i Norge for å snakke om boka «Unge Mungo» som skildrer livet til femten år gamle Mungo Hamilton, en homofil gutt fra arbeiderklassen i Glasgow. Boka er en selvstendig oppfølger til braksuksessen «Shuggie Bain» om guttungen Shuggie og hans alkoholiserte mor.

Han beskriver moren som kjærlig og snill, morsom til tider, og som ei som var opptatt av å holde fasaden fin.

- Mamma var opptatt av at alt skulle være prikkfritt, leiligheten vår, klærne våre, språket vårt. Selv når hun var full var hun velstelt og vakker, og hun forlot aldri huset uten å være pent kledd.

Men det var Douglas som handlet mat og lagde middag, og det var han som holdt huset i orden de dagene hun ikke orket.

Han tok vare på moren sin så godt han kunne, kledde av henne når hun var for full til å klare det selv, børstet håret hennes og serverte henne frokost på senga. Ofte var han så opptatt med å passe på henne at han skulket skolen.

- For meg var det helt naturlig å gjøre det jeg kunne for at mamma skulle ha det bra. Jeg prøvde å gi henne den kjærligheten hun så sårt trengte.

- Det må ha vært tøft?

- Når jeg ser tilbake på oppveksten min ser jeg at den var full av feil og mangler, men det var min hverdag og min virkelighet, og jeg visste ikke om noe annet.

Thatcher fikk skylda

Akkurat som Mungo vokste Douglas Stuart opp i skyggene av Thatcher-regjeringens brutale nedlegging av gruve- og stålindustrien i Glasgow. Arbeidsledigheten bikket tjuefem prosent, og situasjonen var desperat.

- Margaret Thatcher fikk skylda for å ha drept byen og kastrert mannfolka. Det var en tragedie for en industriby som Glasgow.

Folk mistet både jobben og identiteten sin, vold- og kriminalitetstallene steg til himmels og alkoholen fløt. Også hjemme hos Douglas Stuart.

- Faren min stakk av da jeg var fire år, og døde da jeg var ti. Moren min hadde en rekke strøjobber, men som en kvinne av sin tid uten utdannelse og mann hadde hun det vanskelig. Og med den høye arbeidsledigheten kunne hun se langt etter fast arbeid.

I frustrasjon over det vanskelig livet druknet hun sorgene sine i alkohol.

Sammensatt

Lille Douglas elsket moren sin høyt selv om hun drakk så mye at hun verken tok vare på seg selv eller sønnen.

Forfatteren skjenker et glass isvann fra ei mugge på bordet. Han minner om at alkoholikere ikke er endimensjonale.

- Mor var et sammensatt og flott menneske, selv om hun ødela seg selv med alkohol.

- Hadde du ønsket at noen grep inn da du var liten?

- Tenker du på barnevernet? Absolutt ikke. Jeg elsket moren min høyt, og ville aldri forlatt henne.

- Selv om du kunne fått en bedre hverdag?

- Jeg tror ikke jeg ville fått det bedre hos noen andre, for selv om jeg hadde det tøft hadde jeg det også bra. Jeg ville ikke hatt noen annen mamma.

Han legger det ene beinet over det andre. Stryker seg over skjegget.

- Hva har du lært om deg selv i skriveprosessen?

- Hm. Det er et godt spørsmål, og siden jeg sitter i en sofa kan jeg gjerne legge meg ned for en psykologtime.

Han lener seg overdrevent bakover og ler, før han blir alvorlig.

- Skrivingen er helt klart terapeutisk for meg. Den har tvunget meg til å oppsøke personlige traumer, traumer som har ligget nedlåst lenge.

Motedesigner

Etter moras død fullførte han skolen som den første i sin familie, og kom inn Royal Collage of Art i London. Etter endt utdannelse fikk han jobb som motedesigner, og Stuart har jobbet for giganter som Calvin Klein, Gap og Ralph Lauren.

Men hele tida ulmet oppveksten i ham, og når han hadde ledig tid skrev ham på det som ble «Shuggie Bain». Han brukte hele ti år på å fullføre boka, og den ble refusert utrolige 44 ganger før den ble antatt.

- Med tanke på suksessen boka fikk er jeg glad jeg ikke ga opp håpet om å få den ut, sier Stuart.

«Shuggie Bain» kom ut rett før pandemien traff, og et samlet kritikerkorps jublet over historien om guttungen Shuggie og hans oppvekst i Glasgow. Boka er oversatt til en lang rekke språk, også norsk. Stuart mottok den prestisjetunge Bookerprisen for debutboka, som andre skotte noensinne.

- Livet mitt har blitt totalt forandret etter suksessen. Det var mer enn jeg noensinne hadde våget å drømme om. Jeg klyper meg i armen flere ganger om dagen.

Han ler.

Selv om den nye boka ikke er en direkte oppfølger fortsetter den på mange måter der «Shuggie Bain» slapp, og skildrer det samme miljøet.

- Boka er en del av en sirkel om livet til en ung, skeiv mann, og utfordringene rundt det. Jeg følte meg ikke ferdig med temaet da jeg fullførte debutboka.

Han tar en slurk av isvannet, og tørker seg rundt munnen. Rett før intervjuet ble han overrasket med bløtkake og ballonger i anledning 46-årsdagen. Bløtkake hadde det antakelig blitt uansett, «Shuggie Bain» gikk rett til topps på salgslistene i Norge.

Selv om handlingen er lagt til Glasgow hvor han vokste opp historien om Shuggie lett å relatere til, tror Stuart. Han håper det samme for den nye boka.

- For meg er «Unge Mungo» en kjærlighetshistorie.

- En trøblete kjærlighetshistorie?

- Absolutt. Den handler om to unge menn som forelsker seg i Glasgow i 1992, i ei tid da det å være homofil var tabu. Og siden Mungo er protestant og kjæresten James katolikk gjør de det enda vanskeligere for seg selv.

Maskulinitet

«Unge Mungo» er også ei bok om maskulinitet, og om det å finne seg selv i en verden full av forventninger.

- Vi lever fortsatt i en verden der det er helt vanlig å be unge gutter om å «manne seg opp», bli tøffere, sterkere, modigere. Men det kan også være veldig modig å være følsom og øm.

Douglas Stuart vokste opp i ei tid da det ble forventet at menn skulle være menn. For en gutt med feminine sider var det vanskelig å passe inn.

- Det var store forventninger til hvordan gutter og menn skulle oppføre seg. Det var forventet at vi skulle elske fotball, sloss med bare nevene om noen provoserte oss, og ellers være tradisjonelle menn i miniatyr.

Det var en boks for jenter og en boks for gutter, og passet du ikke inn i en av dem var du i trøbbel.

- For en som var sensitiv og soft som meg var det vanskelig å passe inn.

Han ble mobbet på skolen fordi han likte å synge og danse, og hadde en My Little Pony-figur med seg i sekken.

- De kalte meg homofil lenge før jeg selv skjønte at jeg var skeiv, i deres øyne kunne jeg ikke være noe annet siden jeg ikke likte fotball. Jeg visste ikke hva det innebar, men jeg visste at jeg burde skamme meg.

Kjæresten

Oppveksten ble sittende som en vond klo i brystet, lenge etter at han ble voksen og sto på egne bein.

- Det var ingen i min nære krets som visste noe om hvordan jeg hadde hatt det som barn, ikke engang kjæresten min.

Han får stjerner i øynene når han snakker om Michael Cary, som han har delt livet med siden de traff hverandre som 20-åringer. De to bor i East Village i New York.

- Det var kjærlighet ved først blikk. Han er utrolig kjekk, snill, høflig, jeg kunne fortsatt i evigheter. Jeg føler meg elsket og trygg med Michael.

Han smiler ettertenksomt.

- Han er ankeret jeg savnet da jeg vokste opp.

Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Vil du vite mer om hvordan du kan endre dine innstillinger, gå til personverninnstillinger

Les mer