- Jeg går gjennom en veldig underlig sorgprosess. Mor er her fysisk, men den hun egentlig er, hennes identitet, er borte, sier lyriker og forfatter Rune Christiansen til Dagbladet.

For cirka fire år siden kom de første tegnene på at Christiansens mor, Elin, begynte å bli dement. Små, dagligdagse ting forsvant fra hukommelsen, men ingenting å bekymre seg nevneverdig over, alle gamle glemmer jo litt. Men de siste to, tre åra har det gått fort. Nå kan ikke Elin lenger ta vare på seg selv.

- Hun har vært en veldig viktig person i livet mitt, ikke bare som mor. Hun var den av foreldrene mine som leste, og som vekket min interesse for tekst og litteratur.

Lesegleden har vært så innboene i Elin at hun alltid har ei bok på salongbordet eller i fanget. Selv om hun ikke leser lenger.

Åpenhjertig om demens

Våknet midt på natta

Rune Christiansen debuterte som dikter i 1986. Siden da har han skrevet tretten diktsamlinger og ni romaner. Interessen for tekst, som han arvet fra moren, ga ham Brageprisen i 2014 for romanen «Ensomheten i Lydia Ernemans liv». I 2015 mottok han Gyldendalprisen for hele sitt forfatterskap.

Nå er han ute med diktsamlingen «Jeg går i sorg». Den handler om forholdet til moren og hennes demens. Men denne diktsamlingen var ikke planlagt. I august begynte Christiansen å våkne midt på natta med hodet fullt av setninger, formuleringer og minner.

- Jeg noterte dem ned eller tok taleopptak. Alt dreide seg om min barndom, mor og vårt forhold. Ofte var jeg i dette mellomstadiet mellom sovende, drømmende og våken.

Ukene og månedene gikk, og det begynte å bli ganske mange notater. Det var ikke materialet for en roman, men det liknet poesi, sier Christiansen. Tittelen «Jeg går i sorg» var en av de første setningene som «vekket» Christiansen midt på natta.

Nytt perspektiv på døden

Om lag 101 000 personer lever med demens i Norge i dag, og det er flest kvinner som blir rammet av sykdommen. Tall fra FHI viser at 16 prosent av kvinner over 70 år har demens. Blant pårørende kan sykdommen medføre store belastninger. Den langsomme og gradvise avskjeden er både en smertefull og langvarig prosess.

Rune Christiansen mistet faren sin for 20 år siden, men etter at moren ble dement har han fått et nytt perspektiv på døden.

- Det er en irrasjonell og pågående sorg. Men siden hun er fysisk til stede, så lever jeg med et trassig håp om at moren jeg en gang kjente skal komme tilbake. Tenk om hun blir seg selv igjen.

Drømte om hevn

Distansen

De har alltid vært like. Lite klemmete, men med en innforstått enighet om at de ikke trengte å klemme for å være glade i hverandre. Et forhold preget av humor.

- Har du måttet distansere deg fra sorgen for å kunne skrive diktsamlingen?

- Både ja og nei. Det har vært viktig å stå i sorgen, og ikke være redd for det sentimentale. Samtidig skal jeg jo skape litteratur. Dette er ikke dagboka mi. Det krever en viss distanse.

Glimt av lys

For Rune Christiansen har det vært viktig å utnytte morens glimt av lys og klarhet.

- Hennes oppvekst i Bergen kan hun fortelle om på detaljnivå. Den sitter så sterkt i henne. Det åpner opp rommet for mange gode stunder. I tillegg synes jeg det er veldig sjarmerende når hun prøver å lure meg. «Hvem er du egentlig?», kan hun spørre. Når jeg forteller at jeg er sønnen hennes, så vet hun at hun må svare: «Ja, selvfølgelig. Jeg bare rører», selv om hun ikke nødvendiges husker hvem jeg er.

- Kommer du til å lese noen av diktene for henne?

- Jeg tror ikke hun kommer til å skjønne det helt, men jeg skal ta den med til henne. Hun har fortsatt stor glede av de små tingene i livet.