Anmeldelse: Karl Ove Knausgård «Det tredje riket»

Mørkere og skumlere

Morgenstjernen lyser fortsatt, men de mørke kreftene er mer brutale i Knausgårds tredje roman om det overnaturlige.

OVERNATURLIG: Karl Ove Knausgårds nye roman, «Det tredje riket», er tredje bind etter «Morgenstjernen» og «Ulvene fra evighetens skog» i en planlagt fembindssyklus om overnaturlige krefter. Foto: Sølve Sundsbø
OVERNATURLIG: Karl Ove Knausgårds nye roman, «Det tredje riket», er tredje bind etter «Morgenstjernen» og «Ulvene fra evighetens skog» i en planlagt fembindssyklus om overnaturlige krefter. Foto: Sølve Sundsbø Vis mer
Publisert

BOK: Karl-Ove Knausgård er tilbake med en ny nazi-tittel, «Det tredje riket». Hans mest berømte romansyklus, «Min kamp 1-6», rappet som kjent tittelen fra Adolf Hitler. Jeg har åpenbart ikke fått med meg årsakssammenhengen; muligens har det noe å gjøre med at han vil frarøve nazismens enerett på disse begrepene, slik mange ønsker å avnazifisere norrøne symboler og kulturuttrykk?

«Det tredje riket»

Karl Ove Knausgård

Roman

Forlag: Oktober
Utgivelsesår: 2022

«Mer action, mindre teori»
Se alle anmeldelser

I alle fall lar Knausgård en av personene i «Det tredje riket», black metal-musikeren Valdemar, gi tittelen et annet innhold: «Når han snakket om det tredje riket, var det ikke nazistene han snakket om, men noe de hadde trodd på i middelalderen, at det første riket var Guds tid, det andre riket Jesu tid og det tredje riket den hellige ånds tid.»

Det lysende himmellegemet fra romanen «Morgenstjernen» (2020) er tilbake i all sin intense glød i den nye romanen. I den frittstående oppfølgeren fra 2021, «Ulvene fra evighetens skog» skinte den bare svakt helt mot slutten. Men her, i bind tre av det Knausgård hevder skal bli en fembindssyklus, spiller den igjen en hovedrolle.

Speilvendt

Store deler av rollebesetningen fra «Morgenstjernen» går igjen i «Det tredje riket», men med en snedig vri. Der litteraturprofessoren Arne som jeg-person fortalte om sommerdagene med hans psykotiske malerkone Tove, er det nå Tove som forteller fra sin egen hallusinerende synsvinkel om mannen Arne og barna. Slik speilvendes både historier og persongalleri fra de to foregående romanene og flettes inn i den nye, uten at det virker påtrengende repeterende. Noen er borte, noen nye er kommet til; vi er stadig i kollektivromanen med åtte-ni jeg-personer som det klippes fram og tilbake til.

Stjernen er fortsatt et mysterium. En supernova som eksploderer og lyser intenst før den dør? Bruker man Bibelen som rettesnor, kan den være Jesus, eller tvert imot Lucifer, djevelen. Djevelen finnes som kjent i detaljene, og dem er det rikelig av i Knausgårds prosa. Han maler alltid enorme lerreter fulle av realistiske, hverdagslige detaljer. Unger som fisker makrell, fedre som lager frokost, den intense sommervarmen, reker på bryggekanten, torskemiddag med asiatisk vri. Det gir fortellingen en stofflighet, en gjenkjennelig trygghet i kontrast til det overnaturlige og ukjente.

Forsteinet troll

Anslaget er tydelig. Det er den psykotiske maleren Tove som analyserer sin egen situasjon: «De sier at depresjon er størknet sinne. Selv tenker jeg på den som et forsteinet troll ... Psykosen er som en av de tre dørene i eventyrene, den av dem som absolutt ikke må åpnes.» Her åpnes alle dører, også den forbudte tredje, der dyrene kan snakke og mennesker blir dyr. Knausgård ville ikke vært Knausgård om han ikke krydret sine fortellinger med kulturhistorisk tankegods – fra Jung, Pessoa, Bataille, Sandemose og så videre.

Selv blir jeg ofte begeistret over Knausgårds hang til å legge inn lange teologisk/filosofiske essay i romanene, fascinerende idéhistoriske refleksjoner som han legger i munnen, eller helst i pennen, hos en av romanfigurene. I «Morgenstjernen» lot han eneboeren Egil filosofere i essayet «Om døden og de døde». I «Ulvene fra evighetens skog» lot han en russisk poet presentere filosofen Nikolaj Fjodorovs idéer om å utrydde døden og skape evig liv. Noe tilsvarende finnes dessverre ikke i «Det tredje riket». Til gjengjeld introduseres vi her for djevelskap som ikke bare er tenkt, men også utført. Mer action, mindre teori.

Black metal

Musikksjangeren black metal er lydsporet i denne romanen. Fra tidligere vet vi at tre av fire medlemmer i Bergensbandet Kvitekrist er funnet myrdet i skogen ved Svartediket. Her kommer flere detaljer og teorier. Etterforskningsleder Geir Jacobsen konstaterer at det dreier seg om et ritualmord; strupene er overskåret, kroppene flådd, hodene skalpert og vridd rundt slik at ansiktene vender bakover. Munnene er dandert som groteske flir. Bandets fjerde medlem er på rømmen. Over himmelen lyser den nye stjernen. Det lukter svakt av svovel eller krutt.

Etterforskeren ser at ting som ikke noe menneske kan ha gjort, er blitt utført. Djevelmesse. Mord på tre djeveldyrkere. Djevelsk drapsmetode som får ham til å tenke på Filip Melanchthons vitnemål om drapet på den historiske Faust. Alt dette får ham til å oppsøke presten Kathrine med et eksistensielt spørsmål: «Tror du at det er noen mulighet for at djevelen finnes?»

«Det er ingen Gud der jeg er», lyder mottoet for denne tredje romanen i syklusen. Av dette skal vi ikke trekke noen konklusjoner, ut over den erkjennelsen at Knausgård igjen har lurt oss med på en kilende berg-og-dal-bane-ferd fra de himmelske høyder til de mørkeste, skumleste daler. Ganske godt gjort.

Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Vil du vite mer om hvordan du kan endre dine innstillinger, gå til personverninnstillinger

Les mer