BOK: Britney Spears var barnestjernen som klarte overgangen til voksenpop. Hun var den uskyldige jentungen som i all hemmelighet flyttet sammen med Justin Timberlake lenge før managementet fant på at hun skulle være jomfru.
Biografien hennes dokumenterer og demonstrerer samfunnets doble standard: Det finnes en lov for kvinner, en annen for menn. Kvinner skal være uskyldige sexsymboler, popartister skal høres – men ikke mene for mye. Menn får gjør alt kvinner ikke kan. De blir beundret for det, kvinnene fordømt om de prøver seg.
«Min egen stemme»
Biografi
«Viktig bok om umyndiggjøring av kvinner, doble standarder og brutale kjendismedier.»
Spears ble superstjernen som alle kunne se det klikket for, i langsom film. Og så forsvant hun, på et vis: Hun ble en sliten rundingsbøye for turister på besøk i Las Vegas. Der gjorde hun nøyaktig det samme showet, på nøyaktig samme måte, hver kveld i årevis. Faren var hennes lovlige oppnevnte verge, en juridisk konstruksjon ment for demente, ikke for hardt arbeidende aktive kunstnere.
Faren ble millionær på det. Han bestemte alt: hva hun skulle danse og synge, hva hun skulle spise og hvilken prevensjon hun måtte bruke.
Fryktet faren
Nå er hennes versjon her: Britney Spears egen historie om livet sitt og hva som egentlig skjedde. Det er en skremmende fortelling, der den starter dypt nede i sørstatene, i Louisiana.
Allerede i første avsnitt forteller hun om redselen for faren, som hun hevder var alkoholiker. Så får vi hennes forklaring på hvorfor faren ble den han ble: Farfaren var voldelig. Han rakk å plage tre koner. To av dem fikk han plassert på asyl. Der ble Britneys farmor behandlet med litium, den samme antipsykotiske medisinen superstjerna selv ble tvunget til å ta to generasjoner seinere. Farmoren endte med å skyte seg med hagle på sin døde sønns grav da hun var 31 år.
Britneys mor utleveres også. Hun skal ha begynt å servere datteren daiquiris da hun var tretten. «Jeg likte å kunne drikke sammen med mor en gang iblant. Vi drakk på en helt annen måte enn far», skriver Spears.
Alt er gotisk mørkt og dysfunksjonelt, med fyll, fattigdom og kaos.
«I familien min kunne alt gå galt når som helst. Det kunne jeg ikke gjøre noe med. «De eneste gangene jeg virkelig var uovervinnelig, var når jeg opptrådte», sier Spears.
Evig seksten
Spears dveler, forståelig nok, ikke for lenge ved barndommen. Allerede etter drøye 35 sider er hun på auditions, deretter med i «Mickey Mouse Club» hos Disney, en tv-serie der hun som jentunge møtte andre kommende stjerner: Ryan Gosling, Christina Aguilera og ikke minst Justin Timberlake.
Og så kom popkarrieren, med «Hit me baby, one more time»
Vi har det med å låse kjendiser til den alderen de blir berømte. Britney Spears er evig seksten i frekk skoleuniform, slik hun var det i «One more time»-videoen.
Kanskje var det derfor det var så lett for retten å umyndiggjøre henne i tretten år. De så bare 16-åringen.
Når skam går i arv
Menneskelig råstoff
Den private historien er om en dysfunksjonell familie. Den offentlige historien er om en musikkbransje og en mediekultur som bruker kjendiser og artister som råstoff i fortellinger som deler kvinner i horer og madonnaer. Jenteaktig uskyldighet i halvpornografisk iscenesettelse pirrer fram både begjær og fordømmelse. For skammet hun seg ikke, Britney Spears? For alt hun fikk oss til å føle? På direkte-tv bebreides hun for hva hun gjorde mot den stakkars ulykkelige Justin Timberlake, hun anklages for å være en dårlig mor og et elendig forbilde. Hun er som en hyperkommersiell tyggegummi og et endetidsvarsel presset inn i samme korsett.
Britney Spears forteller om hvordan det var å møte de fordømmende spørsmålene fra de samme mediene som like ofte spurte om brystene hennes var ekte (det var de) og om hun fortsatt var jomfru (det var hun ikke, men det PR-innøvde svaret var at hun sparte seg til ekteskapet.)
Abort på badegulvet
Hun forteller hvordan Justin Timberlake gjentatte ganger var utro, før han slapp ei låt media elsket å konfrontere henne med – at det var hun som hadde sviktet ham. Historien som ikke ble fortalt var hvordan «jomfruen» ble gravid med Timberlake og valgte å abortere på baderomsgulvet hjemme fordi ingen skulle få vite. Det var timer med uutholdelige smerter, mens Timberlake valgte å klimpre på gitar ved siden av for å gjøre det lettere for henne. De var verdensstjerner og tenåringer.
Boka er rent, men også enkelt skrevet. Teksten konstaterer ting og bekrefter hendelser. Hennes ikke-krediterte ghostwriter skal være journalisten Sam Lansky, og han formidler hennes stemme tilsynelatende nokså ufiltrert, med en del gjentakelser og utelatelser – det virker heller ikke som Britney Spears husker alt i livet like godt. Siden dette er bare hennes versjon har den også noen hvite flekker og etterlater ubesvarte spørsmål.
Det kom en periode med utagerende festing. Et impulsekteskap varte i hele 52 timer. Så giftet hun seg med Kevin Federline. Hun forteller om fødselsdepresjon og en ektemann som gjorde seg utilgjengelig. Hun oppførte seg stadig villere, til stor og lønnsom glede for paparazziene som følger henne overalt.
«Jeg var denne lille jenta som hadde jobbet så hardt, og plutselig var kalenderen tom i noen dager, og: Hei på deg, alkohol!».
Hun misbrukte også Adderall, den amfetaminbaserte medisinen som gis til barn med ADHD.
Tekkelig utagering
Men i forhold til enkelte mannlige rockestjerner må det sies at hun utagerte på nærmest tekkelig jenters vis. Ingen har liksom prøvd å sette Keith Richard under formynderskap. Ingen har spurt mye om åttebarnsfar Mick Jagger er en god nok far.
Sjokket er stort for Britney når familien narrer henne til et feriehus og får henne tvangsinnlagt. Så følger domskjennelsen: Faren blir hennes verge med full råderett over hennes økonomi og full rett til å bestemme over hennes liv, i alle de mest intime detaljer. Spears hevder at han installerte overvåking på soverommet hennes. Bokas vondeste scene er når faren hennes – ifølge Britney – forklarer henne dommen: «Bare så du vet det’, sa han, ‘nå er det jeg som bestemmer. Sett deg i den stolen der, så skal jeg fortelle deg hvordan det er.’ Jeg så på ham med stigende uro og forferdelse. ‘Nå er det jeg som er Britney Spears’, forkynte han.»
Spears beskriver hvordan hun i 13 år så levde som en robot – gjorde det som krevdes av henne, dro inn pengene, men uten råderett over eget liv. Protesterte hun skal hun ha blitt truet med å ikke få se barna. Protesterte hun mer risikerte hun tvangsinnleggelse.
Fortellingen går så raskt mot slutt. Kampen for friheten nærmest skisseres. Og boka rakk ikke å få med at hun nå også har separert seg fra sin tredje ektemann.
Hun er fri, men også skadet.
Enkelt fortalt
Boka kunne vært bedre, men den har en viktig historie å fortelle. Den er om umyndiggjøring av kvinner, om doble standarder og brutale kjendismedier. Familien er dysfunksjonell, men det er offentligheten som blir virkelig Toxic her.
Og det var ikke egentlig faren som gjorde henne til hans umyndige eiendom i tretten år. Det var det rettsvesenet i California som gjorde. Helt til hun endelig slapp fri.
Så la oss gi Britney siste ordet:
«Frihet betyr at jeg kan være tøysete og dum og more meg på sosiale medier. Frihet betyr at jeg kan ta en pause fra Instagram uten at folk ringer nødnummeret. Frihet betyr at jeg kan gjøre feil og lære av dem. Frihet betyr at jeg ikke er nødt til å opptre for noen – verken på eller utenfor scenen.»
I skyggen av mannen
Kjøp boken
Vi bryr oss om ditt personvern
Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker informasjonskapsler (cookies) og dine data til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.
Vil du vite mer om hvordan du kan endre dine innstillinger, gå til personverninnstillinger