BOK: Et kvalitetstegn ved nesten all litteratur er at den overrasker og befinner seg et godt stykke fra forutsigbar. Ei bok som tar leseren på senga, er Lars Joachim Grimstad og illustratør Per Dybvigs bildebok «Hvor ble det av?». Når boka lukkes er følelsen et rungende «hva skjedde her»? Og det er jo litt gøy.

«Hvor ble det av?»

Lars Joachim Grimstad og Per Dybvig (ill.)

Barnebok

Forlag: Aschehoug

Utgivelsesår: 2023

---

«Alt oppmuntrer til å stanse og sanse.»

Se alle anmeldelser

I boka møter vi Jonas og pappa. En dag dukker en liten måke opp på balkongen i blokka der de bor: «- Den har nok flyttet hjemmefra, sier pappa. - Den heter uansett Åke. Åke Måke, sier Jonas». Åke Måke slår seg til på balkongen og får til og med lov til å være inne. Ganske snart begynner ting å forsvinne; brokkolien, sjampoen, frakken...

Annonsørinnhold

Ikke vært i matbutikk på over fire år

Den lille slukhalsen spiser det meste, og vokser. Og vokser.

Mørk moro

Lars Joachim Grimstad er kjent for bøkene om Statsminister Fahr&Sønn, som er festlige og fantasirike - og litt ordrike. I «Hvor ble det av?» er verbalfortellingen stram. Det er ikke en sammenhengende historielinje her, heller nedslag i episoder der tekstlige strukturer gjentas. For eksempel: Det er fredag og dialogen mellom far og sønn er: «- Hvor ble det av tacoen min, sier Jonas. - Jeg vet ikke, sier pappa.» Eller Jens har bursdag og kaka forsvinner, mens far og sønn utveksler eksakt samme replikker. Gjentakelser er små lesere vant til fra blant annet eventyr, de vekker begeistring. I denne boka vekker de også latter, fordi far og sønn knapt løfter et øyenbryn etter hvert som ting blir borte. Selv ikke da tv-en forsvinner, lager de drama eller kaster ut den grådige gjesten.

Skeiv suksess

Rare typer

Der teksten er knapp, er bildefortellingen rikholdig. Det er i tegningene det meste skjer. Det er mye å feste seg ved: Rare typer; lille Jonas har et enormt, rødt hår, og pappa virker litt sjaber. Skiftende perspektiver; vi ser inn i fortellingen ovenfra, bakfra, eller nedenfra - så bare føttene synes. Et tredje trekk er bruk av elementer som «skurrer»; ei bok på gulvet, en åpen skuff, pappa med én sko. Alt oppmuntrer til å stanse og sanse. Til å undres sammen.

Grepene gir god dynamikk til bildefortellingen, formet med blyant og fargestifter eller pastellkritt i umiskjennelig og rufsete Dybvig-stil. En stil mange vil kjenne igjen fra hans store produksjon som bildebokkunster; som illustratør til bøkene om Svein og Rotta, Doktor Proktor, Reven og Grisungen. En personlig favoritt er samarbeidet med Tor Brænna i bøkene om dyrene på gården, særlig «Fremmed» (2010) er en perle.

Skrekkfiksjon?

For voksen-leseren er bildene full av signaler. Ting tyder på slett økonomi, skjønt den kulturelle kapitalen synes bra – her er både bøker og en fiolin. Når styreformannen i blokka en dag står på døra og purrer på husleia, bekreftes tegnene på dårlig råd. Den dramatiske slutten kom derimot brått på denne leseren, som ble paff og lattermild. Uten å avsløre for mye, sneiet tankene innom horror-sjangeren, som er litt uvanlig for bildebøker. Men den finnes. Foruten eventyrene, som kan være groteske, er nærmeste assosiasjon Bjørn Arild Erslands bildebok «Det første barnet på månen». Der skytes et barn ut i verdensrommet, mens han roper at han ikke vil. Den boka er foruroligende hele veien, det er ikke «Hvor ble det av?». Den ender litt mørkt, men komisk (mer i Jon Klassen-stil), og underveis er det rom for samtale, fnising og undring.

Nådeløs