Anmeldelse: Mímir Kristjánsson, «Jon Michelet. En folkets helt»

Mye fyll og patos

Kristjánssons Michelet-biografi er imponerende lettlest, men fortellervinkelen kunne med fordel vært mindre brautende.

ET LIV: Det blir mye patos og mange anekdotiske fyllehistorier i en ellers lettlest og innholdsrik biografi om Jon Michelet. Foto: Lars Eivind Bones
ET LIV: Det blir mye patos og mange anekdotiske fyllehistorier i en ellers lettlest og innholdsrik biografi om Jon Michelet. Foto: Lars Eivind Bones Vis mer
Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan inneholde utdatert informasjon
Publisert
Sist oppdatert

Indianer. Bryggesjauer. Sjømann. Journalist. Redaktør. Forlegger. Forfatter. Politiker. Men også̊ far. Ektemann. Venn. Kamerat.

Slik oppsummerer Mímir Kristjánsson folkehelten Jon Michelet. Forfatteren døde 14. april 2018, mens han var i ferd med å avslutte storverket «En sjøens helt». Det var en kraftanstrengelse av den kreftsyke 73-åringen, beskrevet slik av vennen Dag Solstad: «Å få dette verk ferdig betød alt for ham, og de av oss som møtte ham helt mot slutten av hans liv, vil aldri glemme synet av de kreftene som tvang denne dødssyke mannen til å kjempe seg ferdig, bokstav for bokstav. De var jordiske i all sin velde».

Første bok i seksbindsverket «En sjøens helt», kom i 2012. Det var 37 år etter Michelets krimdebut «Den drukner ei som henges skal», med antihelten Thygesen i hovedrollen. Thygesen-serien ble både kritikerrost og prisbelønt, men ifølge Kristjánsson var det likevel sjøromanen Michelet hele livet lengtet etter å skrive.

Med en viss patos sammenlikner Kristjánsson denne lengselen med Herman Melvilles Moby Dick, og jakten på den hvite hval. Patos er det for øvrig ganske mye av i fortellingen om kunstnersønnen som vokste opp på Ekely ved Smestad. Født på årsdagen for stormingen av Bastillen 14 juli: «Slik var Jon allerede fra fødselen av eslet til å bli halvt aristokrat og halvt revolusjonær, og det forble han alle sine dager til ende. (...) en klassesamfunnets kameleon, som kunne skifte farge på skinnet sitt alt etter hvem han snakket med. Men politisk forble fargen hans alltid den samme. Den var rød som blod.»

Les artikkelen gratis

Logg inn for å lese eldre artikler. Det koster ingenting, gir deg tilgang til arkivet vårt og sikrer deg en bedre brukeropplevelse.

Gå til innlogging med

Vi bruker aID som innloggings-tjeneste, med din aID-konto kan du enkelt logge inn på alle våre sider som krever dette.

Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker informasjonskapsler (cookies) og dine data til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Vil du vite mer om hvordan du kan endre dine innstillinger, gå til personverninnstillinger

Les mer