Anmeldelse: De litterære juleheftene 2022

Én historie gjør inntrykk

Årets litterære julehefter byr på alt fra fotball, Håkon Gullvågs malerier og dydige damer, til ei julenatt i Middelhavet der fiskerne frykter å få lik i garnet.

VAKKERT: Herborg Kråkevik relanserte det litterære juleheftet «Juleroser» i 2015. Når det nå kommer for åttende gang, er det like gjennomarbeidet og vakkert som alltid, mener anmelder. Foto: NTB
VAKKERT: Herborg Kråkevik relanserte det litterære juleheftet «Juleroser» i 2015. Når det nå kommer for åttende gang, er det like gjennomarbeidet og vakkert som alltid, mener anmelder. Foto: NTB Vis mer
Publisert

«Juler må være like, ellers er de ikke vidunderlige.»

Sitatet er hentet fra Astrid Lindgren og gjengitt i forordet til «Vakre julefortellinger». Og akkurat dette – julas ekstreme tradisjonalisme – er muligens årsaken til at de siste års strøm av alternative julehefter ser ut til å ha stoppet opp. I år kommer nemlig verken krim-jul eller poesi-jul eller anti-jul eller Anne B. Ragde og Unni Lindells jul. Både Gyldendal og Aschehoug satser heller på juleromaner, mens Vigmostad Bjørke – litt motstrøms – kommer med fire litterære hefter, en av dem nykommeren «Julenatt».

Én historie gjør inntrykk

Dette gjør inntrykk

Et problem med de mer tradisjonelle juleheftene er at de blir for like, både i tekst og layout. Blant annet gjaldt det Vårt Lands «Hellig jul» som er blant juleheftene som nå har gitt seg. Overraskende nok kommer det i år et nytt hefte, som riktignok er påfallende likt både «Hellig jul» og «Juleroser», men liksom har en ny vitalitet.

Det er «Julenatt», med prest og forfatter Elisabeth Thorsen som redaktør. Thorsen har gjort som Kråkevik engang gjorde, latt en samtidskunstner dominere store deler av heftet. Det er Håkon Gullvågs «Maria – serie», med Maria-tekster blant annet av Aasne Linnestå og Hanne Ørstavik.

Thorsen har valgt seg et eksklusivt knippe bidragsytere, selv om noen for så vidt er gjengangere i juleheftesjangeren. Jon Fosse snakker om teater og tro, Edvard Hoem om møtet mellom unge Halldis Moren og Tarjei Vesaas i Verona. Kaja Scherven Mollerin har en vakker tekst om Selma Lagerløf.

Mest inntrykk gjør Kristina Quintanos fortelling om en julenatt i Middelhavet, og fiskernes frykt for å få menneskelevninger i garnet. Akkurat den problemstillingen er det påfallende lite av i årets julehefter – spesielt med tanke på vår dramatiske samtid. Kanskje er det virkelighetsflukt.

Én historie gjør inntrykk

Fattigmannsjul

Det er også en annen nykommer, nemlig «Sagenejul». Denne sjarmerende Oslo-bydelen som av det internasjonale reisemagasinet «Time Out» kom på 21. plass blant verdens hotteste steder. Det var nok ikke tilfelle da Oskar Braaten vokste opp der, og bladet innledes med hans barndomsminne om ei jul med «God mat, juletræ, fest, julebukker» og det helligste av alt: At mor og far endelig fikk noen dager fri fra fabrikken.

Det er mye godt stoff og fine illustrasjoner og fotografier i «Sagenejul». Frid Ingulstad skriver om Hønse-Lovisas hus og Sagene-beboer Ellen Horn forteller om nissen på Sagene bryggeri. Vi kan lese om byggingen av Torshov kirke, ølets historie og Vøienvollen gård fra 1683. Det er også gjengitt en avistekst fra 1931 om jula på Sagene som ikke var som i gamle dager.

Mitt favoritt-stykke er redaktør Gro Rødes tekst om Gunvor Hofmo som vokste opp i Iladalen. Det er gjengitt et brev fra Hofmo til kjæresten Astrid, da hun i 1947 feiret en ensom jul i Paris. En riktig overdådig jul, forteller hun: «For en stemning en kan lage sånn for seg selv, bare ved å ta en pen kjole på seg og ellers tilberede jula som ellers».

Én historie gjør inntrykk

Stemningsfull klassiker

Hofmos stemningsfullt ensomme høytid har påfallende paralleller til fortellingen om professor Andersens like ensomme og høytidsstemte julaften i Dag Solstads «Professor Andersens natt». Den har etter hvert blitt en gjenganger i de litterære juleheftene, og er i ferd med å få klassikerstatus. Årets versjon er trykket i den nå like klassiske «Juleroser», som er like gjennomarbeidet og vakkert som alltid.

Nina Lykke har riktignok skrevet morsommere tekster enn årets bidrag, selv om fortellingen om en far som nå er dement og blir tilgitt av sin fraskilte, bitre kone er helt fin. Rune Christiansen forteller om sin julelitteratur, med «Familien på Gilje» som et høydepunkt. Britt Karin Larsen skriver om sin barndomsjul og en kattunge som ikke kunne male. Martha Norheim om konebunader, og Robert Stoltenberg om en ensom enkes stusslige nyttårsfeiring.

Illustrasjonene har alltid vært en sentral del av «Juleroser», der Kråkevik har valgt seg ut en samtidskunstner og latt forfattere skrive tekster til bildene. I denne utgaven er det mer tradisjonelle eldre bilder, stemningsfulle de også, men ikke så spenstig som tidligere.

Én historie gjør inntrykk

Jul på sparebluss

Det er ikke mye virkelighetsflukt i «Rød jul», Manifest forlags julehefte med Ellen Engelstad som redaktør. Wenche Muhleisen er i dritthumør og skriver om drittkjærlighet og ei drittjul. Det samme gjør Ingvild H. Rishøi i sin «Julebransjen er full av drittfolk».

Kaisa Hansen-Suchow skriver om ei jul og et liv på sparebluss, og Ewa Sapiezynska forteller om polske juletradisjoner med rødbetsuppe og karpe, om den katolske kirken under Sovjet, og om en gavetradisjon der det sympatisk nok ikke står avsender. Hovedpersonen er nemlig den som får, ikke den som gir. Mens Ágota Kristóf, som døde i 2011, gjenerindrer flukten til Sveits fra et Sovjetokkupert Ungarn i 1956. Den fortellingen har påfallende paralleller til dagens ukrainske flyktninger som kommer til Norge.

Barn som fødes er naturlig nok et gjennomgangstema i jula. «Rød jul» har sin vri, med en opprørende tekst der jordmor Berit Mortensen forteller om hvordan det er å føde barn i Betlehem under et israelskokkupert Palestina. Mens Astrid Hauge Rambøl gir oss et smertefullt innblikk i hvordan det er å føde et barn som ikke lever.

Én historie gjør inntrykk

For nostalgikeren

For den virkelige nostalgikeren, som bare får julestemning av de eldgamle fortellingene og salmene, er «Julefryd» det perfekte juleheftet. Det er Per Sivle og Kjell Aukrust og Elsa Beskow og Astrid Lindgren og Elias Blix og Herman Bang.

Du får lese om Tove Janssons jul med sin billedhoggerfar, og en gråtevakker to hundre år gammel fortelling om hittebarnet med stjerneøyne av Zacharias Topelius. Gabriel Scott forteller om en gammeldags julaften og de som savner Oluf, kan få et lite glimt inn i jula med madammen sjøll i Rallkattlia.

«Julefryd» byr blant annet også på en humoristisk krimnovelle av Gunnar Staalesen.

Én historie gjør inntrykk

Dydig dame søkes

«En dannet yngre velsitueret Herre i udmerket god fast stilling ønsker at indlede bekjentskap med en intelligent, vakker, kjæk og absolut – dydig – dame i alder fra 15 -33. Billet med fotografi mrk «Uskyld.»

Annonsen sto på trykk i Tromsø Stiftstidende i 1906 – den tids Tinder – selv om alderen 15 til 33 nok ville ført til en anmeldelse i dag. Den er hentet fra årets mest sitatvennlige julehefte, og det er det som vanlig Håvard Mossige som står for. Med sine historiske kuriositeter både i tekst og bilder, er også han et velkjent navn i juleheftesjangeren.

Undertittelen er Fotograf Wilses forunderlige livsverk, med morsomme foto fra det tidlige forrige århundrets mest kjente norske fotograf. Det er mye fint her – Wilse var også hoff-fotograf – men Wilses fotografier har vært en juleheftegjenganger i så mange år nå, at det snart har nådd sitt metningspunkt.

Én historie gjør inntrykk

Se like gjerne filmene

Ingen jul uten Astrid Lindgrens vidunderlige verden. Det vil si. Akkurat denne julehefteutgaven er ikke så vidunderlig spør du meg. Lindgren er av få eksempler der filmene faktisk er bedre enn bøkene. Spesielt gjelder det fortellingen om Kajsa Kavat som skal feire jul med mormor. Mormor lever av å selge polkagriser, men brekker beinet, og det er Kajsa som både lager jul og selger på torvet.

Men den fantastiske stemningen fra den nydelige filmen er helt borte. De gammelmodige illustrasjonene av Ilon Wikland er mer enn gode nok, men på langt nær så stemningsfulle som i filmen, og det norske språket kler på eller annen måte ikke Lindgrens barn.

Det gjelder i like stor grad fortellingen om Marikken. Det blir liksom litt dødt og alminnelig. Men altså. Det er urettferdig, for det at disse filmene – hvert fall for min del – er så fremme i pannebrasken, gjør at alt annet blir en nedtur.

Én historie gjør inntrykk

Jul for ekte mannfolk

Et julehefte for mannfolk som har alt, heter det om juleheftet «Fotball for alle». Jeg er derfor ikke i målgruppa, og vel egentlig heller ikke kompetent til å si noe om kvaliteten på dette lett nostalgiske, men kanskje litt magre og visuelt rotete fotballheftet. Men jeg husker min brors fotballkort av syttitallets engelske fotballstjerner, og det er nettopp mimring fra engelsk fotball dette mannfolkbladet tilbyr.

Det er et interessant lite glimt inn i historien bak fotballdagen Boxing Day, fotball som arbeiderklassens idrett, og bakgrunnen for den engelske fotballtradisjonen med å spille kamper i romjula.

Vi får en fortelling om den største stjernen Manchester United skal ha fostret, nemlig Uniteds juvel Duncan Edwards som døde bare 21 år gammel i en flystyrt i 1956. Mens Arne Scheie skriver om historiens beste tippekamp – den mellom Leeds United og Liverpool 13. april 1991.

Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Vil du vite mer om hvordan du kan endre dine innstillinger, gå til personverninnstillinger

Les mer