Anmeldelse: Kerstin Ekman «Løpe Ulv»

Nådeløs dom

Snart nitti år gamle Kerstin Ekman levner menneskets forhold til dyr og natur liten ære, og leverer en nådeløs dom over samtiden.

ULVEMØTE: «Løpe ulv» er nominert til Nordisk Råds Litteraturpris, og er Kerstin Ekmans første roman på ti år. Foto: Bodil Bergqvist
ULVEMØTE: «Løpe ulv» er nominert til Nordisk Råds Litteraturpris, og er Kerstin Ekmans første roman på ti år. Foto: Bodil Bergqvist Vis mer
Publisert

BOK: «Så lenge kukken reiser seg, er man levende og dreper. Jeg hadde drept mange. Det burde kanskje være nok nå.»

Dette sitatet kunne vært hentet fra en krimroman om en seriemorder med samvittighetskvaler. Det er det ikke. Det vil si – mannen bak utsagnet, den sytti år gamle jegermesteren Ulf Norrstig fra Hälsingland – er på sitt vis drapsmann. Men han har ikke drept mennesker. Han har drept dyr. Nå er det snart lisenstid og Ulf ligger i sin gamle campingvogn og speider etter ulv. Da han endelig ser den, skjer det noe underlig. Han føler ingen drapslyst. Tvert om. Han blir overveldet ved synes av ulven, dette vakre og utskjelte dyret som han i sitt indre døper Høgbein.

«Løpe Ulv»

Kerstin Ekman

Skjønnlitteratur

Forlag: Aschehoug
Oversetter: Bodil Engen
Utgivelsesår: 2022

«God, men ikke et mesterverk.»
Se alle anmeldelser

«Ja du Høgbein. Slik tenkte jeg. Som om vi hadde en forbindelse. Men det hadde vi jo ikke. Det var ensidig. Slik det er med Gud», tenker Ulf. Møtet med Høgbein blir så voldsomt at han ikke klarer å snakke om det. Ikke til sin gode kone Inga, og i hvert fall ikke til de blodtørstige ulvejegerne i jaktlaget. Spesielt gjelder det Benny. Han sikler på Ulfs verv som leder av jaktlaget, og er verken spesielt nøye med sannheten eller loven.

Samvittighetskvaler

Kerstin Ekman blir nitti neste år, og dette er hennes første roman på ti år. Det er en dyster bok, over i dystopien. Vi følger Ulf gjennom et år. Det blir den varmeste sommeren i manns minne. Småfuglene har forsvunnet og det er skogbranner overalt. Ulf får ikke bare samvittighetskvaler over dyrene han har drept, men begynner å reflektere over sitt mangeårige arbeid som skogforvalter, og all skogen de har hugget av rene profitthensyn. For øvrig også tema i Nordisk Råds pris vinneren «Hendelser ved vann» (1993).

«Løpe ulv» har fått overveldende mottakelse i Sverige, og blitt hyllet som et mesterverk. Det er ofte et uheldig utgangspunkt for å ta fatt på ei bok. Det blir som regel en skuffelse, og skal jeg være ærlig klarte jeg ikke helt å leve meg inn i denne fortellingen. Jeg kan ikke forklare hvorfor.

Kanskje er det jeg-formen som skurrer – og som etter min mening ikke kler stemmen, eller Ulf som type. Kanskje er årsaken at vi allerede i åpningen vet hva som skjer med Ulf, dette møtet med ulven og disse samvittighetskvalene – og at det deretter blir vel gjentakende og langsomt. Kanskje forventer jeg hele tiden at noe virkelig dramatisk skal skje, noe forløsende. Mot slutten blir det riktignok ganske dramatisk, men Ekmans prosaisk-poetiske skrivestil sluker liksom dramatikken.

Gammel og avfeldig

Boka krever med andre ord tålmodighet og dvelen. Og det er en fin fortelling. Om vårt forhold til dyr og natur, men kanskje aller mest om det å bli gammel og avfeldig. Ulf leser jaktbøker, blant annet «En jegers dagbok» av Turgenjev. Han tenker på fortiden, på hva en husker og hva en tror en husker, og om erindringen som kan spille oss et puss. Han leser sin egen jaktdagbok og undrer seg over de knappe nedtegnelsene han som guttunge gjorde etter et skjellsettende møte med en bjørn. Erindringen er ingen jaktdagbok, fastslår han. Den rommer mye mer.

Og det er noen nydelige beskrivelser her, brutalt realistiske i all sin følsomhet. Om lammene og søya som er tatt av ulven. Ulfs gamle hund Zenta som blir syk og må skytes. Og Ulf selv, som alltid har vært leder, en slags alfahann, og som nå blir forbigått av yngre mer brutale unghanner. Ulf vil være til nytte. Han tilbyr seg å hjelpe med å slukke alle brannene, men får beskjed om å dra hjem, «Aldri i mitt liv har jeg følt meg så jævla ubrukelig. En kraftløs gamling. Overflødig. Maktesløs».

Joda. «Løpe ulv» er god. Men et mesterverk vil jeg nok ikke si det er.

Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Vil du vite mer om hvordan du kan endre dine innstillinger, gå til personverninnstillinger

Les mer