Historien om oppdageren Carl Lumholtz

Norsk oppdager: - Fryktet å bli stekt levende

Han bodde med hodejegere i Borneo, «menneskeædere» i Australia og fiendtlig urfolk i Mexico. Carl Lumholtz var en norsk oppdager - verdensberømt - og så glemt.

EVENTYRER: Carl Lumholtz var oppdagelsesreisende på samme tid som Fridtjof Nansen. Iført jakke og slips reiste han inn i Sierra Madre, ridende på et muldyr, 20. mars 1892. Fotograf: C.H. Taylor.
EVENTYRER: Carl Lumholtz var oppdagelsesreisende på samme tid som Fridtjof Nansen. Iført jakke og slips reiste han inn i Sierra Madre, ridende på et muldyr, 20. mars 1892. Fotograf: C.H. Taylor. Vis mer
Publisert
Sist oppdatert

- Til tider har jeg mislikt ham heftig, sier forfatter Morten A. Strøksnes.

- Carl Lumholtz var en mann av sin tid. Han delte mange av samtidas fordommer mot «de ville», urfolkene, og var skråsikker på deres kommende undergang. Men han forsøkte også å bryte mønstrene.

Carl Lumholtz? tenker du kanskje med et spørsmålstegn bak. Du er i så fall ikke alene hvis du ikke har hørt om oppdagelsesreisende Lumholtz. Men dette er mannen som i sin tid ble nevnt i samme åndedrag som Fridtjof Nansen og David Livingstone. Fyren fra Lillehammer var berømt for sine ekspedisjoner i Australia, Mexico og Borneo. Han pleiet vennskap med noen av datidas ledende vitenskapsmenn, drakk champagne med presidenter og verdens rikeste kjendiser som George W. Vanderbilt og Andrew Carnegie, og fikk dem til å åpne lommeboka så han kunne tilbringe måneder og år i ugjestmilde strøk sammen med mennesker som var redde for hvite, og som i hvert fall ikke hadde noe ønske om å bli forsket på.

OPPDAGEREN: Carl Lumholtz i tropeutstyr i 1887. Samling: Oslo Museum. Fotograf: Hulda Szacinski
OPPDAGEREN: Carl Lumholtz i tropeutstyr i 1887. Samling: Oslo Museum. Fotograf: Hulda Szacinski Vis mer

Blant «menneskeædere»

Det er snart tretti år siden Morten A. Strøksnes kom over ei bok om Carl Lumholtz og tenkte: Hvem er denne mannen som var verdensberømt i sin samtid – og så ble glemt?

- En fascinerende historie jeg aldri hadde hørt om, sier Strøksnes.

- Dette var en oppdagelsesreisende som dro rundt i Amerika og Europa og holdt foredrag om tida han bodde med «menneskeædere». Og, som han fortalte til Minnesota Tribune, hvordan han i tre år fryktet å bli helstekt på bålet.

Forfatteren, journalisten og idéhistorikeren sitter i stua hjemme på Lillehammer. Da han kom ut med «Havboka» i 2015, mottok han Brageprisen og Kritikerprisen. I tjue år, mellom andre jobber og bøker, har han gravd seg ned i historien om Lumholtz. Han har lett seg gjennom arkiver i Norge og enda flere i USA. Han har lest Lumholtz’ bøker og korrespondanser. Og han har reist – som et gjenferd i fotsporene til Carl Lumholtz. På leting etter alt som ble borte, og det som ble igjen. Resultatet er blitt til en 800 siders bok der Lumholtz brukes som en farkost rundt i verden. Til å belyse hans egen tid og vår. Lumholtz ble født i 1851 og vokste opp rett nedi bakken for der Strøksnes nå bor. Han døde for hundre år siden, i staten New York i 1922.

FORFATTEREN: Morten A. Strøksnes har skrevet boka «Lumholtz’ gjenferd». Foto: Baard Henriksen
FORFATTEREN: Morten A. Strøksnes har skrevet boka «Lumholtz’ gjenferd». Foto: Baard Henriksen Vis mer

- Lumholtz ble en nøkkel for å låse opp glemte historier og folk, historier som i høyeste grad preger oss i dag. De handler om kolonialisme, rasisme, tap av mangfold og globalisering, sier Strøksnes.

Han forteller om Lumholtz som reiste ut med datidas ideer om de primitive og ville urfolkene i kofferten. Ideer som var dypt nedfelt og forvaltet av hans tids fremste teologer, historikere, biologer og antropologer.

Til aboriginenes land

Begynnelsen starter på kaia i Oslo. Vi skal tilbake til 1880. På barken Einar Tambarskjælver som skulle starte sin ferd mot Australia, sto 29-årige Carl Lumholtz. Noen år tidligere hadde han avlagt teologisk embetseksamen etter press fra faren, og alle forventet at han skulle stifte familie og få seg jobb i et mindre prestegjeld. Det var han langt fra interessert i.

Dagdrømmene hans befant seg ute i den store verden, nå skulle de bli til virkelighet. På oppdrag fra det zoologiske museet på Tøyen, skulle han samle inn «Naturgjenstande» i det enorme landet på andre siden av jorda. Han skulle reise inn i aboriginenes land, alene. «Mine ben skulde kanske gjemmes i dets jord, dræbt af de sorte, bidt af en slange eller død av klimatfeber?» skrev han på vei mot Queensland og «menneskeæderne».

Han kalte sin første bok «Blant menneskeædere», den kom ut i 1888. I atten måneder hadde han bodd sammen med urfolket som skulle bli hans inngangsport til oppdagertilværelsen.

- Til tross for sine fordommer mot aboriginene, ble han mildere og mer forståelsesfull ettersom han ble kjent med dem. Han fikk respekt og følte omsorg for sine urfolk, og han opparbeidet også genuine vennskap med flere, sier Strøksnes.

- Lumholtz ville forstå ukjente kulturer på deres premisser, og brukte deltakende observasjon. Han visste at han overdrev kannibalismedelen. «Daglig kost er dog menneskekjød ikke for australnegeren. Det er tvertom meget sjelden, at han kan skaffe sig denne delikatesse», skrev han.

Like fullt beskrev Lumholtz aboriginene som «forræderiske, troløse og mordlystne» i intervjuer med norsk og internasjonal presse da han kom hjem. Han visste å tilfredsstille sine lesere, og det å framstille dem som primitive og farlige, ville gi ham et større publikum. Og det kunne hjelpe ham å skaffe penger til nye reiser. Rollen som oppdager besto av mye selv-iscenesettelse.

I MEXICO: Tatewarí, wixárikaenes ildgud, omgitt av sine voktere nær Santa Catarina, Jalisco, i 1895. Fotograf: Carl Lumholtz.
I MEXICO: Tatewarí, wixárikaenes ildgud, omgitt av sine voktere nær Santa Catarina, Jalisco, i 1895. Fotograf: Carl Lumholtz. Vis mer

Datidas kjendiser

Et av hans store mål var å komme seg til det uutforskede Ny-Guinea.

I stedet ble det Mexico, sier Strøksnes.

- Jeg har flere ganger lurt på hva som var drivkraften til Lumholtz. En 29-årig grønnskolling fra Norge, som selv om han var overbevist om at reisen inn til urfolket i Australia var livsfarlig, gjorde det likevel. Og da han kom hjem, begynte han å planlegge nye turer. Til det trengte han penger, enorme summer, og Lumholtz omgikk eliten som gjerne så på oppdagelsesreisende som datidas kjendiser.

Carl Lumholtz levde i ei tid da verden var kolonisert. Han var en outsider i oppdagerverdenen, uten en kolonimyndighet i ryggen. I tillegg hadde han dårlig tid. Som de fleste i sin samtid, var han overbevist om at urfolkene kom til å bli utryddet i møtet med vestlig sivilisasjon. De var så langt nede på «utviklingsstigen», så tilbakestående, at de ikke kunne tilpasse seg.

Mannen fra Lillehammer hadde skaffet seg bart og en ny feltdress, og brukte skjorte og slips når han red på muldyret gjennom fjellandskapet mot Sierra Madre i Mexico. Først som leder for en stor ekspedisjon i regi av American Museum og Natural History, men ettersom åra gikk, alene eller sammen med lokale hjelpere.

ANTROPOLOG OG EVENTYRER: Carl Lumholtz i Bulungan, Borneo, i mai 1914. Samling: Fotograf: angivelig Carl Lumholtz.
ANTROPOLOG OG EVENTYRER: Carl Lumholtz i Bulungan, Borneo, i mai 1914. Samling: Fotograf: angivelig Carl Lumholtz. Vis mer

- Jeg beundrer den enorme tålmodigheten har utviste for å komme innpå urfolkene. Han var ekstremt ærekjær og nøyaktig i sine opptegnelser. Fysisk var han nok godt utrustet for et liv i felt, og han hadde en puritansk åre som gjorde at han kunne leve et nøysomt og hardt liv i flere år i slengen, sier Strøksnes.

- Dessuten må han ha tatt et valg om å droppe familieliv og et trygt hjem, til fordel for et liv i ensomhet, gjerne sovende på bakken i telt eller på et hotellrom.

Spiste fete piker

I 1892 var Lumholtz kommet langt inn i Sierra Madre. Han ville møte rarámuriene, men de ville ikke ha noe med ham å gjøre. En grunn, viste det seg, var at de mistenkte han for å være mannen som spiste fete piker og barn. Tolken hans så ham nemlig sittende utenfor ei grotte med en kokende kjøttgryte og fire hodeskaller liggende ved siden av. Hodeskallene hadde Lumholtz gravd ut av ei hule, tolken derimot, var sikker på at de var rester fra forrige måltid. Men med tålmodighet, respekt og en smule flaks, oppnådde han tilliten deres.

URFOLK: En ung rarámurikvinne Lumholtz fotograferte i 1892 og kalte bildet: «Hulens skjønne datter». Fotograf: Carl Lumholtz.
URFOLK: En ung rarámurikvinne Lumholtz fotograferte i 1892 og kalte bildet: «Hulens skjønne datter». Fotograf: Carl Lumholtz. Vis mer

- I dypet av Sierra Madre-fjellene fant han gull, i form av intenst interessante urfolk som ingen hadde studert før ham. Her gjorde han sine beste antropologiske arbeider, sier Strøksens.

Men fortsatt drømte han om Ny-Guinea. En drøm som aldri skulle bli virkelighet. I stedet ledet han en stor ekspedisjon inn i urskogen på Borneo. En reise som resulterte i boka «Under tropernes himmel. To aar blant hode-jægerne paa Borneo». Her hevder Lumholtz at urfolket saputanene var «hengivne» til hodejakt, men det foregikk ytterst sjeldent. Likevel, de fleste bøker fra Borneos indre fra denne tida, hadde hodejeger i tittel.

Millioner av gjenstander

Mellom 1880 og 1917 reiste Lumholtz verden rundt og samlet dokumentasjon og gjenstander. Han kom tilbake med hodeskaller, preparerte dyr og fugler om et femsifret antall kulturgjenstander fra urfolkene han oppsøkte. Han oppkalte flere dyr etter seg selv, blant annet trekenguruen som aboriginene hadde levd med i 70 000 år: Dendrolagus lumholtzii, ble dens nye navn.

- Oppdagere sendte på denne tida hjem millioner av gjenstander og knokler som fylte opp museer i vesten. Mye av det Lumholtz samlet finnes fortsatt på Etnografisk og Naturhistorisk museum i Oslo, og på museer i New York eller andre steder i verden. Han tilhørte en profesjonell elite samlere som, slik han så det, berget gjenstander fra utrydningstruede folk. Nå krever noen av kulturene å få tilbake deler av kulturarven sin.

JAKTKLARE: Neshornjegere på Borneo, rundt 1915. Fotograf: Carl Lumholtz.
JAKTKLARE: Neshornjegere på Borneo, rundt 1915. Fotograf: Carl Lumholtz. Vis mer

Carl Sofus Lumholtz var i sin tid en internasjonalt anerkjent «oppdager», antropolog, forfatter, foredragsholder og fotograf. Så ble han glemt.

- Hvorfor?

- Generasjonen etter Lumholtz etablerte antropologifaget i moderne forstand, og tok avstand fra «lykkejegerne» som kom før dem. Dessuten ble ingen av Lumholtz’ bøker klassikere. Han hadde ikke de tunge nettverkene i ryggen og ble en outsider i utlandet, men også i Norge. Her var vi mer opptatt av Nansen. Polarforskning var vår greie.

Elefantsyken og tuberkulose

5. mai 1922 døde Carl Lumholtz, 71 år gammel. Da hadde han de siste fem månedene tilbrakt tida i Saranac Lake, en by med kallenavnet «the city of the sick». Lumholtz hadde tuberkulose. Han hadde brysthinnebetennelse og tropesykdommen filariasis, også kalt elefantsyken. Han ble aldri kvitt malariaen han pådro seg i Mexico, og ifølge det norske generalkonsulatet, led han av leukemi.

- Han dro til Sarnac Lake inkognito for ikke å legge kjepper i hjulene for sin planlagte Ny-Guinea-ekspedisjon. Han ønsket å dø i felt, sier Strøksnes.

REISEDRØMMER: Helt til det siste drømte og planla Lumholtz turen til Ny-Guinea. Den ble aldri noe av. Foto: Nasjonalbiblioteket
REISEDRØMMER: Helt til det siste drømte og planla Lumholtz turen til Ny-Guinea. Den ble aldri noe av. Foto: Nasjonalbiblioteket Vis mer

Fridtjof Nansen sendte telegram til Carl Lumholtz bror da Lumholtz døde. «Norge og geografisk forskning har lidt ved Carl Lumholtz’ bortgang», skrev han og trakk fram hans noble, sympatiske personlighet.

- Slik jeg viser i boka, framstår han ikke som utpreget sympatisk med våre øyne. For meg er det mer interessant å forstå ham, og se hvor forestillingene kom fra, enn å drive med moralsk fordømmelse. Alle tider har sine blinde flekker, moralsk sett, og det gjelder i høyeste grad også for vår tid, sier Strøksnes.

Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Vil du vite mer om hvordan du kan endre dine innstillinger, gå til personverninnstillinger

Les mer