BOK: De siste åra er det kommet en strøm av bøker om Edvard Munch. Kan det overhodet være noe nytt å hente?

Så det er ikke uten grunn at Ivo de Figueiredo åpner «Stormen», den første av to bind, med en reservasjon som kan få en til å spørre om han har tatt seg vann over hodet. Som biograf og forfatter har Figueiredo nemlig aldri, skriver han, stått foran en større utfordring enn å fortelle om det kaotiske livet og det mangfoldige kunstnerskapet til gjennombiograferte og myteomspunne Edvard Munch.

Strategen Munch

I det store og hele er biografien blitt en fascinerende og fengslende historie. Den tar oss tett på Munchs liv og virke som kunstner, fra han ble født i Kristiania i 1863 til romansen med Tulla Larsen i 1902, som endte med at han skjøt seg i hånda.

Mange av historiene om sykdom og død i familien, hans besøk hos prostituerte og vennskap med bohemen Hans Jæger, er kjent fra før.

«Stormen»

Ivo de Figueiredo

Biografi

Forlag: Aschehoug

Utgivelsesår: 2023

---

«Velskrevet, solid og fengslende»

Se alle anmeldelser

Så det er ikke i anekdotene om kvinner, vin og sang at Figueiredo forteller noe nytt om Munch.

Det gjør han derimot i historien om strategen Munch, han som bevisst brukte skandalene rundt sine separatutstillinger til å bli samtidas mest kontroversielle kunstner. Det gjorde han med stor suksess i Kristiania og seinere i Berlin – det eneste stedet hvor han ikke lyktes med sin strategi, var i Paris.

Hjemmebane

Figueiredo er på hjemmebane i skildringen av Munchs oppvekst i Kristiania og det første oppholdet i Berlin i 1892. Med slående detaljer beskriver han hvordan familien fra vestkanten endte opp på Grünerløkka. Med innlevelse portretterer han farens nervøsitet og den fromme morens – og ikke minst storesøsterens – altfor tidlige død.

Figueiredo briljerer også med fornøyelige anekdoter om Munchs første forelskelse, for ikke å snakke om angsten som red Munch under hans erotiske eventyr med Milly Thaulow.

Aller mest interessant er Figueiredos skildringer av Munchs virke som ung kunstner, han som malte «Det syke barn» i 1885. På ypperlig vis får han fram at det ikke bare er et maleri av søsterens død, men også malerteknisk et sprang inn i det ukjente – i betydningen en type maleri ingen hadde malt før og som gjorde selv Munch usikker på veien videre.

Tok inngangspenger

Mye er skrevet om Munchs utstillinger. Men så vidt jeg vet er Figueiredo den første som viser hvor viktige de var i de åra Munch ble sin generasjons fremste kunstner. Det begynte med en utstilling i Kristiania i 1888: «Nå ville han bruke separatutstillingen for å rykke fra (den jevnaldrende Gustav. red.anm) Wentzel og sikre seg billetten til Paris», påpeker Figueiredo.

Nettopp blikket for den betydningen utstillingene er for Munchs karriere, går som en rød tråd gjennom biografien. Ved å følge den, kaster Figueiredo nytt lys over hvordan Munch ble omstridt og berømt, ikke bare i Norge, men også i Europa.

I 1892 ble Munch invitert til Berlin for å stille ut sine arbeider. Utstillingen skapte skandale og ble stengt etter ei ukes tid. Munch visste å utnytte skandalen og åpnet snart en egen utstilling – drapert av et norsk flagg ved inngangsdøra. Som en av de første tok han inngangspenger, og det sier noe om interessen for Munch i byen. Med disse utstillingene etablerte han seg som banebrytende kunstner i Berlin og ble et forbilde for en generasjon unge tyske kunstnere.

Å utvide fokuset fra maleriene til utstillingene er et smart grep fra Figueiredos side, og setter ham i stand til å fortelle en ny historie om Munchs karriere og berømmelse.

For ei dame!

Et rastløst liv

Tittelen «Stormen» henspiller på Munchs rastløse liv med reiser mellom Kristiania, Berlin og Paris. Mens Figueiredo med stor detaljrikdom beskriver Munchs kunstneriske skandaler og suksesser i Kristiania og Berlin, får jeg ikke et like tydelig bilde av Munchs forsøk på å bli stor i Paris i 1896.

For eksempel innledes Paris-oppholdet med en lang redegjørelse av betydningen av forholdet mellom sentrum og periferi for å forstå kunstlivet i Europa. Til tross for sine tanker om «provinsens ressurs», blir skildringen av Munchs forsøk på å gjøre seg bemerket i byen, vanskelig å få tak på.

Tettere på kildene

Vi får vite svært lite om de to utstillingene Munch var med på i Paris. Ved hjelp av omtalene i avisene, argumenterer Figueiredo for at Munch fikk mer oppmerksomhet enn antatt. Men han bygger ikke opp argumentasjonen med sitater fra artiklene. I stedet tyr han til begreper som «norskhet», «universalisme» og «fremmedhet» for å forklare den avmålte interessen blant pariserne. Her skulle jeg ønske at Figueiredo hadde skrevet tettere på kildene.

Blant annet vet vi at Munch ble kjent med den franske poeten Stéphane Mallarmé. Munch besøkte hans berømte tirsdagssalong, som var i Mallarmés egen leilighet i Rue de Rome, hvor byens kunstnere og forfattere samlet seg. I Munchs tilfelle resulterte besøkene i et portrett, som Mallarmé skal ha satt svært høyt.

Hvorfor har ikke Figueiredo fortalt historien om dette møtet med støtte i den eksisterende brevvekslingen? Ved hjelp av Mallarmés tekster kunne han også fått en viktig kilde til å forstå Paris’ kunstliv og antakelig fått et bedre grep om hvorfor Munch ikke ble stor i Paris.

Likevel er det ingen tvil om at «Stormen» er en velskrevet og fascinerende beretning om et kaotisk liv, et mangfoldig kunstnerskap og en stor maler – der også utstillingene er en del av verket.

Brutal familiekollaps