Han husker to sterke never som holder ham fast under vann, panikken som hamrer i hjertet. Skal han dø nå? Så river pappa ham opp fra badekaret og slår ham hardt i ansiktet med knyttneven, så hardt at han faller tilbake i vannet.

Han lar seg synke til bunnen, ser skyggen av pappa, hører en summende lyd i hodet.

– Jeg trodde jeg skulle dø. Jeg var helt sikker på at han kom til å slå meg i hjel, men i stedet tok han meg inn i armene sine, og jeg var gutten hans igjen.

Sven Henriksen sukker. Han sier han var fem år da faren slo ham første gang.

– Hvorfor han oppførte seg som han gjorde vet jeg ikke, han kom fra en sjøsamisk familie og ble tråkket på hele livet, kanskje ligger det noe der.

Pappas gutt

Sven Henriksen er skuespiller og musiker med en lang CV. Han har skrevet flere teaterstykker, spilt i filmer som «Kautokeino-opprøret» og «Sofies verden», og nylig spilte han inn tre episoder av den britiske krimserien «Annika». Han har ikke vært redd for å ta del i den offentlige debatten, og har snakket høyt om både samekultur og homosaken. Nå vil han snakke om egen roman, «Pappas lille gutt», som handler om å vokse opp med en voldelig far. En oppvekst lik hans egen. I boka har gutten fått navnet Johannes, men romanen er selvbiografisk, forteller Henriksen.

Gjør menn forbanna

- Far angret alltid etter å ha slått, da trøstet han meg og prøvde å gjøre det godt igjen. Det var veldig forvirrende for en liten gutt, sier Henriksen.

Han drikker kaffe med melk. Forteller at han vokste opp i Telemark, som eldstemann i en søskenflokk på sju. Feriene ble ofte tilbrakt i Troms hvor faren kom fra.

– Jeg var veldig glad i pappaen min. Han var flott å se på, morsom, fant på mye gøy. Han kunne få spennende ideer som han satte ut i livet, bare for å forkaste dem noen dager seinere. Men så kunne han forandre humøret på sekundet, fra å være en snill og morsom pappa, til å angripe både fysisk og psykisk. Særlig ille ble det når han drakk alkohol. Det gjorde han ofte.

En nødvendighet

Bare når faren var på jobbreiser, følte Sven seg trygg. Det var ingenting å være redd for når pappa ikke var hjemme. Da Sven var seks år, bestemte faren seg for å bli edru og meldte seg inn i Jehovas vitner.

– Han gikk fra en avhengighet til en annen. Og det som var vondt, ble enda verre.

Buksebeina er stappet ned i høye støvler, frakken er lang og svart. I Henriksens ene øre blinker en sølvring, flere ringer er tredd ned på fingrene. Han har forsøkt å skrive denne boka lenge, men først nå orket han å se på historien sin med et såpass kaldt blikk at han ikke bare hulket. Han håper boka kan hjelpe andre som er i samme situasjon som han var i.

– På et tidspunkt ble det nødvendig for meg å skrive, ikke som terapi, men for å gjøre folk oppmerksomme på at det stadig finnes miljøer som er ødeleggende for folk, særlig for barn. Dette er ikke en sutrebok over egen skjebne. Det er ikke synd på meg nå, men det er synd på mange som lever som jeg gjorde.

Avvist av faren

Hvordan han maktet å stå i det, vet han ikke. Han var livredd under hele oppveksten, og i flere tiår etterpå. Mishandlingen fortsatte til han flyttet hjemmefra, forteller han. Da han ble stor nok til å konfrontere faren, ble han avvist.

– Han sa at jeg måtte slutte å tulle, at han aldri hadde slått meg. Det var en jævlig måte å behandle et barn på, det føkka opp hele virkelighetsoppfatningen min og gjorde meg jævlig usikker.

Henriksen forteller om en mor som snudde ryggen til da faren banket opp sønnen. Som sa: «Du må ikke terge pappa».

- Men jeg terget ham ikke, jeg var bare ikke den gutten han ville jeg skulle være.

Skoleårene ble vonde, med mobbing og utestenging, forteller han. Han fikk nedsettende kommentarer om hans samiske bakgrunn, om kropp og om legning. Sven var ti år da han skjønte at han forelsket seg i gutter.

– Jeg skammet meg. Jeg visste jo at gutter ikke kysset andre gutter, det var en synd på linje med det å drepe. Likevel klarte jeg ikke å la være å tenke på hvordan det ville være å kline med en gutt.

Da faren fortalte de eldste i menigheten at sønnen var homofil, ble Sven hentet inn til avhør.

– Jeg måtte forklare meg i detalj om mitt forhold til gutter. Det var utrolig ydmykende å stå til rette for det som var medfødt, for det som var meg. Da eldsterådet var ferdig, ville de hjelpe meg med å bli kvitt «uvesenet» som hadde tatt bolig i meg.

Faren var enig, og ville sende sønnen sin til USA for å bli kurert. Det ble dråpen som fikk begeret av undertrykt sinne og frustrasjon til å renne over.

– Det ble en konfrontasjon mellom meg og pappa, som endte med at jeg brøt med familien og dro til Oslo, seksten år gammel. Jeg hadde ingen plan for hvordan jeg skulle klare meg, jeg visste bare at jeg måtte komme meg vekk.

Dagbladet har vært i kontakt med Jehovas vitner, som avviser at trossamfunnet fremmer konverteringsterapi eller at de eldste ville stilt intime spørsmål til barn. Les deres svar nederst i artikkelen.

Dro til Oslo

Oslo var på 70-tallet både skremmende og forlokkende for en gutt som hadde levd i en lukket verden så lenge. I begynnelsen sov han på tilfeldige sofaer hos folk han traff ute på byen. Hvis noen ga ham lillefingeren, grep han hele hånda.

– Jeg var så kjærlighetshungrig, klenget meg på alle som viste meg litt vennlighet.

Han rister på hodet.

– Folk orker ikke sånne folk, og jeg ble utstøtt igjen. Det tok meg flere tiår å lære å bli et fungerende menneske.

Det ble mange år med utsvevende liv og store mengder alkohol. I dag kaller han det selvmedisinering. Alt det fæle fra oppveksten lå der og putret, og han drakk for å glemme.

- Elendig!

Var utagerende

Henriksen forteller om fester som aldri tok slutt, ville turer til Paris hvor han danset med Grace Jones på en privat nattklubb, festing i London hvor han klina med Boy George etter et tilfeldig møte på nattklubben Hippodrome.

– Alkoholen fikk meg til å føle meg attraktiv, men fylla var ikke bra. Det er sikkert noen som tenker at jeg har vært en drittsekk.

Han lener seg fram, dunker neven i bordet.

– Men jeg har aldri slått noen, selv ikke da jeg var på mitt mest utagerende. Aldri.

Han forteller om en indre uro, et behov for stadig å prøve ut nye ting. Med alderen har han skjønt at han ikke trenger å rope og skrike hele tida, og nå har han vært edru i atten år.

– Heldigvis fikk jeg hjelp før det var for seint. Å kutte ut alkoholen er det smarteste jeg har gjort.

Bra nok

Langsomt innså han at han var bra nok, at han hadde verdi akkurat som han var.

– Jeg datt ned på et fint sted. Nå har jeg det veldig bra, med meg selv og med mannen min. Det har tatt tid å finne balansen i livet, men jeg rakk det heldigvis før det var for seint.

Sven Henriksen så aldri foreldrene igjen. Faren døde i 2006, moren for åtte år siden.

Han var ikke i begravelsen til noen av dem, men han bærer ikke nag til andre enn Jehovas vitner. Nylig ble Jehovas vitner fratatt statsstøtten. Det er et skritt i riktig retning, mener han.

– Endelig begynner det å gå opp for folk at det finnes fundamentalisme i kristne, norske miljøer, ikke bare i islam.