Anmeldelse: Gitta Sereny «Ved avgrunnen»

- Ondskapens ansikt

Gitta Serenys klassiker om Holocaust og Franz Stangl er en studie i unnfallenhet, ansvarsfraskrivelse og ondskap.

DØMT: Utryddelsesleiren Treblinka ble styrt av fire menn. Franz Stangl var en av dem. Først i 1967 ble han funnet av nazijegeren Simon Wiesenthal. Stangl ble stilt for retten i Vest-Tyskland i 1970 og dømt for medvirkning til drap på 400 000 mennesker. Foto: Landesarchiv Nordrhein Westfalen / Dreyer
DØMT: Utryddelsesleiren Treblinka ble styrt av fire menn. Franz Stangl var en av dem. Først i 1967 ble han funnet av nazijegeren Simon Wiesenthal. Stangl ble stilt for retten i Vest-Tyskland i 1970 og dømt for medvirkning til drap på 400 000 mennesker. Foto: Landesarchiv Nordrhein Westfalen / Dreyer Vis mer
Publisert
Sist oppdatert

BOK: «Jeg hater tyskerne for det de dro meg inn i. Jeg skulle ha tatt livet av meg i 1938. Det var da det begynte fort min del. Jeg må erkjenne min skyld.» Dette utbryter østerrikske Franz Stangl i åpningen av Gitta Serenys rystende «Ved avgrunnen» som første gang ble gitt ut i 1974.

«Ved avgrunnen»

Gitta Sereny

Sakprosa

Forlag: Dreyers forlag
Oversetter: Inger Sverreson Holmes
Utgivelsesår: 2022

«Rystende om ondskapens banalitet»
Se alle anmeldelser

At boka er blitt en klassiker i litteraturen om Holocaust, skyldes ikke at nazi-kommandanten erkjenner sin skyld. Derimot skildrer Sereny hvor vanskelig det var for ham å vedkjenne seg sitt ansvar for drapet på en million jøder.

Gitta Sereny var en ungarsk-britisk historiker, biograf og journalist. Hun døde i 2012 og skrev en rekke bøker om onde mennesker. Den mest kjente er biografien om stornazisten Albert Speer, men hennes gjennombrudd kom med «Ved avgrunnen» i 1974. Den regnes som skjellsettende på grunn av dens psykologiske og historiske studie av ondskapens natur. Oversetter Inger Sverreson Holmes skal ha honnør for å ha fått fram tekstens myldrende lappverk av sitater, anekdoter og redegjørelser i et stadig skiftende toneleie.

SAMTALER: Gitta Sereny fikk flere intervjuer med Franz Stangl før han døde. Foto: Don Honeyman / Dreyer
SAMTALER: Gitta Sereny fikk flere intervjuer med Franz Stangl før han døde. Foto: Don Honeyman / Dreyer Vis mer

Legger skylda på andre

I 1970 var det stor interesse for rettssaken mot Franz Stangl i Vest-Tyskland. Han hadde vært kommandant for tilintetgjørelsesleirene Sobibor og Treblinka. Mens han ventet på å anke dommen på livsvarig fengsel, hadde Sereny to ukelange samtaler med forbryteren. Hun ville finne ut om han følte noen form for personlig skyld. Gjennom samtalene «kunne vi kanskje finne fram til en slags sannhet», skriver hun optimistisk innledningsvis.

Stangl forteller fritt om oppvekst i mellomkrigstida. Han brister til og med i gråt når han skildrer møtet og samlivet med kona. Og han virker troverdig når han forklarer hvorfor han gikk inn i politiet i 1931. Alt dette endrer seg når han blir konfrontert med sitt medlemskap i det nasjonalsosialistiske partiet. Da begynner han å legge skylda på omstendighetene.

RØMLING: Etter krigen rømte Stangl ved hjelp av nettverk i den katolske kirken til Brasil. Der bodde han med kone og tre barn – under fullt navn. Foto: Landesarchiv Nordrhein Westfalen / Dreyer
RØMLING: Etter krigen rømte Stangl ved hjelp av nettverk i den katolske kirken til Brasil. Der bodde han med kone og tre barn – under fullt navn. Foto: Landesarchiv Nordrhein Westfalen / Dreyer Vis mer

Det er enda tydeligere når samtalene handler om hans deltakelse i Hitlers program for drapet på funksjonshemmede og psykisk psyke. Og når samtalene kommer inn på hans medvirkning i massedrapene på jøder og sigøynere, tar hans ansvarsfraskrivelse form av det Sereny kaller personlighetsspaltning. Først når han avslutningsvis snakker om sin flukt til Brasil etter krigen, forsøker han igjen å erkjenne sin skyld. Det er et mye diskutert spørsmål om han virkelig tok inn over seg sitt ansvar og erkjente sin skyld.

Et forsøk på å forstå

Sereny er blitt kritisert for å leve seg inn i og forsøke å forstå Stangl i stedet for å gjøre ham ansvarlig for sine valg og handlinger. Slik han legger skylda på tyskerne i sitatet innledningsvis, finner han alltid grunner som forklarer hvorfor han ikke protesterte og nektet å følge ordre. Så når Sereny argumenterer for at han til slutt erkjente sin skyld, er det ikke helt overbevisende. Kort tid etterpå døde forresten Stangl i fengselet, så det var ikke anledning til flere samtaler.

Tidvis kan boka minne om et slags referat fra en terapi. Mens Sereny stiller spørsmål om han visste hva som foregikk i Treblinka, svarer han unnvikende. Til forskjell fra Hannah Arendts klassiker «Eichmann i Jerusalem», kommer ikke Sereny opp med filosofiske analyser og originale begreper som ‘ondskapens banalitet’ for å karakterisere hans karakter. Som leser er det nesten umulig ikke å bli provosert av hvor lite konfronterende hun er.

I ARBEIDSANTREKK: Franz Stangl på jobb i Treblinka. Foto: Landesarchiv Nordrhein Westfalen / Dreyer
I ARBEIDSANTREKK: Franz Stangl på jobb i Treblinka. Foto: Landesarchiv Nordrhein Westfalen / Dreyer Vis mer

Samtaler med overlevende

Det som likevel gjør «Ved avgrunnen» til alt annet enn ei vanlig samtalebok, er hennes bruk av avslørende kontraster. Etter å ha latt Stangl fortelle sin historie og bagatellisere sin rolle, kommer hun med utførlige redegjørelser av de faktiske omstendighetene. Med støtte i et stort kildetilfang og samtaler med SS-offiserer, kaster hun kritisk lys over hans selvframstilling.

Aller sterkest blir denne bruken av kontraster i samtalene med et knippe overlevende fra tilintetgjørelsesleirene. Da skaper hun fortettede scener hvor Stangls mangel på selvinnsikt blottlegger hans spaltede personlighet. For eksempel i denne rystende ordvekslingen om hvordan han kunne overvære behandlingen av deporterte jøde ikledd hvite rideklær:

«’Men hvordan kunne du finne på å gå inn i leiren i en slik mundur?’

‘Veiene var så dårlige’, forklarte han med en uttrykksløs mine. ‘Den beste måten å komme fram på, var på hesteryggen.’

Jeg prøvde en gang til: ‘Ja, men å overvåke lossingen av disse menneskene som skulle sendes i døden, i hvite rideklær…?’

‘Det var så varmt’, svarte han.»

Det er derfor biografiske, historiske og litterære grunner til å lese Serenys klassiker om hvordan lydighet, unnfallenhet og ansvarsfraskrivelse kan føre til ondskap.

Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Vil du vite mer om hvordan du kan endre dine innstillinger, gå til personverninnstillinger

Les mer