BOK: «Jeg hater tyskerne for det de dro meg inn i. Jeg skulle ha tatt livet av meg i 1938. Det var da det begynte fort min del. Jeg må erkjenne min skyld.» Dette utbryter østerrikske Franz Stangl i åpningen av Gitta Serenys rystende «Ved avgrunnen» som første gang ble gitt ut i 1974.

At boka er blitt en klassiker i litteraturen om Holocaust, skyldes ikke at nazi-kommandanten erkjenner sin skyld. Derimot skildrer Sereny hvor vanskelig det var for ham å vedkjenne seg sitt ansvar for drapet på en million jøder.

Gitta Sereny var en ungarsk-britisk historiker, biograf og journalist. Hun døde i 2012 og skrev en rekke bøker om onde mennesker. Den mest kjente er biografien om stornazisten Albert Speer, men hennes gjennombrudd kom med «Ved avgrunnen» i 1974. Den regnes som skjellsettende på grunn av dens psykologiske og historiske studie av ondskapens natur. Oversetter Inger Sverreson Holmes skal ha honnør for å ha fått fram tekstens myldrende lappverk av sitater, anekdoter og redegjørelser i et stadig skiftende toneleie.

Legger skylda på andre

I 1970 var det stor interesse for rettssaken mot Franz Stangl i Vest-Tyskland. Han hadde vært kommandant for tilintetgjørelsesleirene Sobibor og Treblinka. Mens han ventet på å anke dommen på livsvarig fengsel, hadde Sereny to ukelange samtaler med forbryteren. Hun ville finne ut om han følte noen form for personlig skyld. Gjennom samtalene «kunne vi kanskje finne fram til en slags sannhet», skriver hun optimistisk innledningsvis.