BOK: I en diskusjon om forfattere og kunstnere kan framstille skjebner som ikke er deres egne, bør meksikanske Fernanda Melchiors siste bok være med. Hun er en 39 år gammel forfatter og journalist, tidligere kortlistet til den internasjonale Bookerprisen. Som trettenåring kjøpte hun sine første bøker: «Nattsvermeren», om kannibalen Hannibal Lecter og «Parfymen» av Patrick Süsskind. Hun var og er fascinert av vold, og av drapsmenn.

«Paradais» handler om to av dem. Den ene følger vi nært, intenst: 16 år gamle Polo har ingen kjent far. Han sover på betonggulvet hjemme. Moren tar hele lønna hans, hans gravide kusine har tatt senga hans, hvem far til barnet er, forblir lenge usagt.

Polo jobber i boligkomplekset Paradais, der han rydder opp dritten etter de rike. For dem som har sett TV-serien «Den hvite lotus» likner scenografien, men dette er fra bak kulissene: Her handler det om hvordan tjenerskapet lever. «Paradais» er en ironisk tittel på både bok og boligkompleks. Det er slik gringoene uttaler paradis.

Seksuelt besatt

Polo henger med Franco, rikmannssønnen han har funnet utallige måter å kalle et fleskeberg på. Han kan ikke fordra guttungen, men Franco har tilgang til penger og alkohol, og Polo vil drikke seg full. Så ofte som mulig, så mye som mulig. Franco er seksuelt besatt av Senõra Marian, den rike tobarnsmoren og naboen. Han bare må ha henne, og Polo vil ha verdisakene i villaen, som inngangsbillett til et bedre liv.