Anmeldelse: Fernanda Melchor «Paradais»

Oppsiktsvekkende om unge drapsmenn

Veien til helvete er brolagt med ulikhet, raseri, håpløshet og selvbedrag. Særlig når du er farlig, full og seksten år.

MØRKT: Den meksikanske forfatteren Fernanda Melchor ble langlistet til Bookerprisen for «Paradais». Melchor er fascinert av vold og drapsmenn – og skriver mørkt og fascinerende om det. Foto: Solum Bokvennen
MØRKT: Den meksikanske forfatteren Fernanda Melchor ble langlistet til Bookerprisen for «Paradais». Melchor er fascinert av vold og drapsmenn – og skriver mørkt og fascinerende om det. Foto: Solum Bokvennen Vis mer
Publisert

BOK: I en diskusjon om forfattere og kunstnere kan framstille skjebner som ikke er deres egne, bør meksikanske Fernanda Melchiors siste bok være med. Hun er en 39 år gammel forfatter og journalist, tidligere kortlistet til den internasjonale Bookerprisen. Som trettenåring kjøpte hun sine første bøker: «Nattsvermeren», om kannibalen Hannibal Lecter og «Parfymen» av Patrick Süsskind. Hun var og er fascinert av vold, og av drapsmenn.

«Paradais»

Fernanda Melchor

Skjønnlitteratur

Forlag: Solum bokvennen
Oversetter: Christian Rugstad
Utgivelsesår: 2022

«En enveis reise inn i mørket.»
Se alle anmeldelser

«Paradais» handler om to av dem. Den ene følger vi nært, intenst: 16 år gamle Polo har ingen kjent far. Han sover på betonggulvet hjemme. Moren tar hele lønna hans, hans gravide kusine har tatt senga hans, hvem far til barnet er, forblir lenge usagt.

Polo jobber i boligkomplekset Paradais, der han rydder opp dritten etter de rike. For dem som har sett TV-serien «Den hvite lotus» likner scenografien, men dette er fra bak kulissene: Her handler det om hvordan tjenerskapet lever. «Paradais» er en ironisk tittel på både bok og boligkompleks. Det er slik gringoene uttaler paradis.

Seksuelt besatt

Polo henger med Franco, rikmannssønnen han har funnet utallige måter å kalle et fleskeberg på. Han kan ikke fordra guttungen, men Franco har tilgang til penger og alkohol, og Polo vil drikke seg full. Så ofte som mulig, så mye som mulig. Franco er seksuelt besatt av Senõra Marian, den rike tobarnsmoren og naboen. Han bare må ha henne, og Polo vil ha verdisakene i villaen, som inngangsbillett til et bedre liv.

For den eneste veien ut, er å søke opptak hos dem, narkomafiaen, som bare omtales ved å sette pronomenet i kursiv, som et truende de og dem. Hans eneste nære venn, fetteren Milton, har havnet der, men han gjør sitt beste for å advare Polo: Kartellet er ikke en løsning, det er en blindvei til døden. I Polos liv finnes det ingen veier ut, alle veiene går bare rett ned.

Angst for kvinnene

Den korte, intense romanen er beretningen om varslede mord, fortalt tett på sekstenårige Polo. Fernanda Melchors nære fortellerstemme lar oss kjenne Polos raseri, hans håpløse livssituasjon, hans selvbedrag og fortrengning av eget ansvar. Hele gutten pulser av aggresjon og kulturell kvinneforakt og angst.

Setningene er lange, pulserende slanger av frustrasjon, glimrende oversatt av Christian Rugstad, som har maktet å ivareta den rytmiske pulsen i språket. Teksten gir oss bilder i overmettede farger, med kontrastene satt til maks: Et forlatt og forhekset hus er for Polo en advarsel om hvor farlige kvinner er. Et muntert selskap for de rike beboerne ved svømmebassenget, er en kilde til ustyrlig raseri. Alt som står igjen, er vold eller apati.

Tvinger fram empati

Melchors prestasjon er at hun klarer å gjøre Polo ikke bare forståelig og troverdig, men at hun tvinger fram empati og grøssende fascinasjon for gutten. Boka er som et mørkt speil, en studie av et individ vi tvinges til å gjenkjenne oss selv i.

Melchiors referanserom er vel så litterært som samfunnsorientert. Scenen er et skakkjørt Mexico, men det hun skriver om er potensialet for vold i oss alle. Det er en grunn til at vi finner gjerningsmenn mer spennende enn ofre. Hver gang vi ser inn i mørket, ser vi også inn i oss selv.

Det som er synd, er at den tynne boka nesten oppleves som for kort: Den har intensiteten og den brå slutten til en novelle. Som tekst er den skarp nok til å skjære et arr, men etterlater oss samtidig med et sug etter mer. Slik havner vi som lesere i Polos situasjon: Vi vil ha mer, det er bare ikke mulig.

Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Vil du vite mer om hvordan du kan endre dine innstillinger, gå til personverninnstillinger

Les mer