- Vi har æreskultur i Norge også. Vi tar ikke livet av barna våre, men i visse miljøer utøves det sosial kontroll og hjernevasking som i verste fall ødelegger livet for mange. Vi er ikke så langt unna andre radikale miljøer som vi kanskje tror.

Sola speiler seg i sjøen foran huset til sakprosaforfatteren Anne-Britt Harsem i Slemmestad. Syrintrærne i hagen har små knopper som venter på å springe ut.

- Det er vondt å tenke på at det finnes barn og unge som går rundt og er redde for det de hører i menigheten eller hjemme. For noen kan det skape store traumer.

Kamp mot djevelen

Boka «Din vilje skje» er basert på samtaler med en kvinne som i ung alder blir presset inn i et pinsekarismatisk miljø mot sin vilje, av de som står henne nærmest. Daglige dommedagsprofetier, psykisk vold, fysiske avstraffelser, tungetale og demonutdrivelser blir hverdagskost.

«Jeg følte at pappas kamp mot djevelen etter hvert ble til en kamp mot meg fordi han mente djevelen hadde tatt bolig i meg. Det provoserte ham at jeg fortsatt ikke var frelst.

Kvinnen er i dag i midten av 50-åra, i boka har hun fått det fiktive navnet Marian. Scenene i boka er sterke, og tegner et bilde av en far som har all makt over familien sin fordi han har fått et kall av Gud.

«Mamma ligger på̊ sofaen i stuen og uler som et vilt dyr. Ansiktet hennes er ugjenkjennelig. Hun hyperventilerer, hiver etter pusten. Huden er svett og grå. Over henne står pappa og skriker til henne, eller rettere sagt til demonene som har tatt bolig i henne, befaler dem å komme ut i Jesu navn, i kraft av Jesu Kristi blod.»

- Dømt til å tape

Pinsebevegelsen er en fellesbetegnelse på flere selvstendige kristne samfunn og menigheter, som har til felles at de følger en bibeltro kristen lære, noe som vil si at de tolker bibelens innhold bokstavelig. I Norge teller pinsebevegelsen, også kalt den pinsekarismatiske bevegelsen, mer enn 360 lokale kirkesamfunn.

Marian i boka ble innlemmet i menigheten via sin far, nøyaktig hvilken kommer ikke fram.

Dagbladet er ikke kjent med hvilken pinsemenighet hendelsene skal ha funnet sted. Les Pinsebevegelsens svar nederst i artikkelen.

Snakket med flere

Harsem har gitt ut en rekke sakprosabøker tidligere, blant dem flere bøker om overgrepssakene i Alvdal og Tysfjord, og en om naboene til Utøya etter 22. juli. Bøkene hennes er i sjangeren «true crime», på norsk virkelighetskrim, og er dokumentariske i formen.

I tillegg til hovedpersonen i boka har Anne-Britt Harsem snakket med flere andre som har vokst opp i lignende pinsekarismatiske miljøer.

- Noen har fortalt hjerteskjærende historier om hvordan det var å være barn og ungdom i disse trange miljøene, men veldig få tør å stå fram i offentligheten.

Mange er redde for hva familien vil si om de snakker høyt om det de har opplevd i slike miljøer. Mange er også redde for å trigge gamle traumer om de åpner opp om livet i det pinsekarismatiske miljøet, forteller Harsem.

- Historien til Marian er dessverre ikke unik. Det er flere som hevder at de har fått ødelagt livet eller redusert livskvalitet i regi av en menighet.

- Kjenner du miljøet godt selv?

- Jeg har en viss erfaring fra jeg var ung i et tilsvarende miljø, det gjør at jeg kan relatere. Utover det har jeg lært mye gjennom arbeidet med denne boka i tillegg til samtalene jeg har hatt med de som vokste opp i disse menighetene.

Spår ny storkrig

Som influensere

Møtene i pinsemenigheten ledes av en pastor. Harsem sier at både pastorer og predikanter har et stort ansvar.

- De blir som influensere, de har mange følgere. Budskapet deres blir en sannhet for de som hører på, og for barna deres. Men barna velger ikke nødvendigvis dette selv.

I boka forteller Marian at det var mye snakk om dommedag. Før dommedag skal de frelste rykkes opp til himmelen, mens de ufrelste havner i helvete.

- I enkelte miljøer advares det mot de ufrelste, noe som har fått mennesker til å ta avstand fra sin egen familie, forteller Harsem.

Besatt av djevelen

I vekst

Pinsebevegelsen er i dag i sterk vekst, og har rundt 500 millioner medlemmer verden over. I Norge har pinsebevegelsen omtrent 40 000 voksne medlemmer, og cirka 10 000 barn. Vi må våge å snakke høyt om det som kan skje i noen av disse lukkede samfunnene, mener Harsem.

- Disse miljøene har nærmest vært fredet i Norge, og det pågår fortsatt. Mange barn har vært utsatt for utbredt omsorgssvikt i Guds navn.

Boka forteller om livet innad i pinsemenigheten før og nå.

- Det er skremmende å høre hva som fortelles, sier forfatteren.

Lukkede rom

Marian i boka får det stadig vanskeligere. Hun utvikler spiseforstyrrelser, og lever et utsvevende liv for å glemme den vonde virkeligheten. I lange perioder bor hun hos tilfeldige bekjente, og betaler med sex.

Harsem stryker hunden Frida over pelsen, den har hoppet opp i sofaen ved siden av henne.

- Jeg har skrevet boka for å gi folk et innblikk i hva som skjer i noen av de lukkede rommene, og hva konsekvensen kan være for barn og unge. Noe av det som foregår har klare paralleller til andre radikale miljøer.

- Forventer du reaksjoner fra menigheten?

- Jeg håper de vil lese boka med et åpent sinn, for det er så viktig å sette søkelys på dette. Marian i boka forteller om sine opplevelser, dette er hennes historie og den eier hun. Dette var konsekvensene for henne, og det kan ingen ta fra henne.

En annen stemme i boka, Gunnar, forteller om en oppvekst hvor han ble forsøkt kurert for sine homofile følelser ved forbønn. Da han i voksen alder fortalte faren sin at han forelsket seg i gutter ble det forventet at han skulle leve i sølibat, fordi han ellers ikke ville slippe inn i himmelen.

- Historier som dette gjør meg trist og forundret. Har vi ikke kommet lenger i 2023?

Anne-Britt Harsem tar på seg skinnjakka, bikkja bjeffer rundt beina hennes. Stranda nedenfor huset er full av knuste skjell, skiferstein og is.

- Jeg har respekt for at vi mennesker er ulike, at vi tror på forskjellige ting. Men at mennesker som står barn nærmest kan være ansvarlig for å utsette barna for psykisk vold er vanskelig å tenke på.

- Hvordan går det med Marian i dag?

- I dag lever hun et godt liv, og har forsonet seg med fortida. Men som hun sier i boka: Ikke alle sår kan leges, ikke alle skader kan repareres. Alt kan ikke bli bra, men livet kan gå videre.

Ei helt skjønn bok!

Pinsebevegelsen svarer

Pinsebevegelsen i Norge har fått artikkelen til gjennomsyn, og daglig leder Ingunn Ulfsten svarer følgende:

- Det er vondt å høre historier som den «Marian» forteller. Slik jeg leser det, ble hun utsatt for maktovergrep i barndommen og reagerer forståelig deretter. Hun har opplevd dette i en ikke navngitt pinsekarismatisk menighet – og det er ikke gjenkjennbart knyttet til menigheter som tilhører Pinsebevegelsen i Norge. Visse typer pinsekarismatiske menigheter er helt selvstendige, lukkede miljø og uten tilsyn. Det høres ut som «Mariann» dessverre har vokst opp i et slikt miljø, sier Ulfsten.

- Som sagt, så er ikke denne historien gjenkjennbar fra en typisk pinsemenighet i dag, men ingen miljøer kan utelukke at det forekommer maktovergrep. Vi må ha gode mekanismer og strukturer både for å forebygge, men også for å møte det når det oppstår. Både vi som nasjonal bevegelse, pastorer og ledere har ansvar for at barn ikke blir utsatt for maktovergrep og må ta på alvor om vi hører om det. Barn har religionsfrihet på lik linje med voksne. Så er vi alle prisgitt dem vi vokser opp med, om det er med ateister eller religiøse, modne eller umodne foreldre. Barn må få ta stilling selv om de vil tro eller ikke når de kommer til det punktet i sin utvikling. Det er dessverre også historier om barn som ikke fikk lov til å tro eller gå i kirke av sine foreldre, svarer Ulfsten.