Første setning i en roman bør helst fenge. I «Hard Land» går den slik: «Det var den sommeren jeg forelsket meg, og moren min døde.»

Her rommer den hele romanen. Men fortsettelsen er verd å kaste seg på.

Forfatteren, tysk-sveitsiske Benedict Wells (f. 1984), har allerede skaffet seg stjernestatus, særlig blant yngre lesere i 20-30-årsalderen. Da den forrige boka hans, «Ut av ensomheten», utkom i 2016, lå den på tyske besteselgerlister i nesten to år. Han er oversatt til 38 språk. Så hva er det som appellerer så sterkt?

Læremester Irving

Noen tilskriver det fortellerteknikken. Wells er ikke hans egentlige navn. Han er barnebarn av den berømte nazilederen Baldur von Schirach, men vil ikke identifiseres med det belastede familienavnet. I stedet har han tatt navnet til den foreldreløse Homer Wells fra John Irvings roman «Siderhusreglene». Det er en velvalgt hyllest til læremesteren.

I «Hard Land» aner jeg også sporene til en annen amerikansk kultforfatter; J.D. Salingers «Redderen i rugen». Det handler om den forjævlige perioden der man skal bryte ut av puppestadiet og bli en voksen person; angsten, følelsen av utilstrekkelighet krysset med skyhøye forventninger og overmot. Wells introduserer tilstanden «eufankoli», som er en blanding av eufori og melankoli.