BOK: Det er ingen diskusjoner som har opptatt meg mer de siste åra enn den så kalte Michelet-debatten. Selv om utgangspunktet var utgivelsen av «Hva visste hjemmefronten?» i 2018, forkommer det meg at boka mer var en foranledning enn selve årsaken til den strømmen av avisartikler og bøker om holocaust i Norge som er kommet i dens kjølvann. Det var som om Michelet med sin nese for sterke historier, bruk av ukjente kilder og spissformuleringer, stakk hull på et emne sakprosaforfattere og historikere over lang tid hadde arbeidet med på hver sin kant.

«Krigen, holocaust og hjemmefronten»

Mats Tangestuen (red)

Sakprosa

Forlag: Dreyer

Utgivelsesår: 2023

---

«Viktige bidrag til forståelsen av holocaust i Norge.»

Se alle anmeldelser

Siden er boka blitt kritisert fra historikerhold i ikke mindre enn to motbøker, og forsvart av forfatter og filosof Espen Søbye i tillegg til av Michelet selv. Til tross for at ordskiftet har vært intenst, har det også belyst holocaust i Norge fra stadig nye sider. Jeg må innrømme at jeg trodde striden var over med utgivelsen av den reviderte versjonen av «Hva visste hjemmefronten?» i fjor. Men så feil kan man ta. Nå foreligger nemlig den tredje motboka.

Den har tittelen «Krigen, holocaust og hjemmefronten» og er redigert av Mats Tangestuen. I tillegg til å være historiker og faglig leder ved Jødisk Museum, er han sammen med Elise B. Berggren og Bjarte Bruland en av forfatterne bak «Rapport frå ein gjennomgang av Hva visste hjemmefronten?» (2020). Med seg på laget nå har han tre andre historikere som på ulikt vis har arbeidet med temaer tilknyttet de siste års Holocaust-debatt.

Tangestuens advarsel

Siden Tangestuen har skrevet den suverent lengste teksten, begynner jeg med den. «Brev til Gyldendal» er på 189 sider og ble overlevert forlaget i fjor sommer. At han med utgivelsen gjør det til et åpent brev, skyldes at forlaget ikke har tatt hans påpekninger av feil og dokumenterte misforståelser til følge. Gyldendal har derfor ikke levd opp til det som må være standarden for ei bok om holocaust, ifølge forfatteren: «Fremstillingen av det mørkeste kapittelet i norsk historie kan og må ikke bygge på omfattende uetterrettelig kildebruk.»

Jeg må innrømme at jeg begynte å lese brevet med en smule skepsis. I mine øyne virket det overdrevet og på grensen til monomant å utgi nok en lang tekst tettpakket med kritikk av Michelet. Det er vel knapt noen som ikke har fått med seg at «Hva visste hjemmefronten?» ikke står så støtt som forfatteren og forlaget har hevdet.

Hvorfor hjalp ikke hjemmefronten jødene?

Men brevet er både bedre skrevet og kritikken mer slagferdig enn i «Rapport» – ikke bare de knusende innvendingene mot Michelets framstilling av Carl Fredriksens Transport, men også hennes påstand om at Gunnar Sønsteby stengte sine flyktningruter for jødene høsten 1942. For å nevne to av en lang rekke eksempler.

Under lesningen er det umulig ikke å spørre seg om Gyldendal ikke må svare på det åpne brevet.

Konsekvenser

Tangestuen har nemlig funnet fram til en rekke nye kilder som styrker hans innvendinger. Han åpner for eksempel med en kritikk av Michelets reviderte datering av de første varslene om arrestasjonen av jødiske menn og de ulike redningsaksjonene i oktober 1942. Med sin oversikt, tar han leseren med stø hånd gjennom kildene og argumenterer for at samlingen hos Lise Børsum fant sted mandag 26. oktober – etter arrestasjonene – og ikke 25. oktober, slik Michelet og Søbye argumenterer for.

Det kan høres ut som en uvesentlig detalj, men har konsekvenser for forståelsen av varslene, de dramatiske hendelsene og for den videre framstillingen.

Riktignok skriver Tangestuen tidvis litt omstendelig og nå og da kan man ønske at han malte med bredere pensel. Samtidig er det umulig ikke å bli imponert over all den nye kunnskapen han legger for dagen. Mellom linjene er det som om det reiser seg en alvorlig advarsel først og fremst til forlaget, men ved at brevet nå er blitt offentliggjort, også til leseren: Hør her! «Hva visste hjemmefronten?» handler om holocaust i Norge. Om framstillingen ikke er forankret i kildene, står vi i fare for å misforstå, overse og i siste instans glemme det fryktelige som skjedde med jødene i Norge nok en gang!

Knusende kritikk

Oppsiktsvekkende funn

Om Tangestuen kritiserer forlaget, kritiserer de tre andre bidragsyterne Michelet og Søbye, hennes allierte. Boka åpner med Mona Ringvejs retoriske analyse av Michelet-debatten. Selv om det finnes interessante oppslag i teksten, er den for kort og skjematisk. For eksempel hevder hun at Michelet og Søbye har vært mer opptatt av å angripe personene enn å diskutere saken – til forskjell fra hennes historikerkolleger som utelukkende skal ha hatt fokus på selve saken. Det er en motsetning som ufrivillig gjendrives allerede i det påfølgende kapitlet.

For i sin artikkel om motstandsmannen Arvid Brodersen, tar Øyvind Glosvik utgangspunkt i Søbyes analyse av hans artikler om nazismen fra 1930-tallet i «Hva vet historikerne?» Til forskjell fra Søbye argumenterer Glosvik for at Brodersen verken var nazist eller antisemitt, men derimot en såkalt «konservativ revolusjonær». I likhet med Søbye, skriver Glosvik tett på kildene, og hans argumentasjon er veldokumentert og lett å følge.

Det samme er tilfellet med Torgeir E. Sæveraas’ artikkel om gestaposjefen i Norge, Hellmuth Reinhard. Ja, det er uten tvil antologiens mest oppsiktsvekkende artikkel. Ved å foreta en analyse av telefaksene som ble sendt mellom Oslo, Stettin og Berlin i dagene omkring deportasjonen av jødene 26. november 1942, viser han at det med stor sannsynlighet var Reinhard som sto bak den skjebnesvangre beslutningen.

Nye funn

Til tross for at Glosvik og Sæveraas har levert viktige bidrag til debatten om holocaust i Norge, ender også de med å bruke sine nye funn og tolkninger til å gjendrive Michelets bok. Jeg skulle ønske at de i stedet hadde løftet blikket og drøftet hvilke konsekvenser deres funn og tolkninger har for vår forståelse av hjemmefronten og holocaust.

Ikke desto mindre er «Krigen, holocaust og hjemmefronten» den beste av de tre motbøkene og inneholder viktige bidrag til forståelsen av det mørkeste kapitlet i vår historie.