Dagbladet anmelder årets julehefter 2021

Perler og svin

Det er rikelig med drøvtygg i årets julehefter, men du finner også noen skikkelige godbiter.

SSSKUFFER IKKE: Frode Øverlis jul med Pondus, ligger fortsatt i tetskiktet. Foto: Hentet fra Pondus
SSSKUFFER IKKE: Frode Øverlis jul med Pondus, ligger fortsatt i tetskiktet. Foto: Hentet fra Pondus Vis mer
Publisert
Sist oppdatert

Ikke overraskende er også årets bunke med julehefter preget av resirkulering og uutholdelig platte vitser. Noen nyheter finnes innimellom, men de beste i fjor er de beste også i år, med ett unntak. Det utgis vanvittig mange julehefter – bare Egmont er ute med hele 30 titler, hvorav de fleste er drøvtygd langhalm. Mye å styre unna i år, altså, men noen utvilsomme perler lyser opp.

Tre av de minst inspirerende klassikerne i julehefte-kohorten – «Snøfte Smith», «Hårek» og «Skipper’n» – er nå slått sammen i ett hefte, som om det skulle redde innholdets totale banalitet. For meg kunne forlaget gjerne tatt med enda noen klassikere i et slikt oppsamlingshefte. «Billy» har som vanlig ingenting å by på, ei heller «Nr. 91 Stomperud». Kasernehumor med tåpelige offiserer lar seg vanskelig fornye.

Perler og svin

En sjenerøs lesergave

Nielsen er en uhyre produktiv multikunstner og kommer med et tegneseriehefte nå rett før jul. Kanskje ikke egentlig et julehefte, men innholdet er en så sjenerøs gave til leserne at det bare i sin bredde, dybde, høyde og sitt ville satiriske innhold – og form – utkonkurrerer omtrent alle de andre tilbudene juleheftebransjen legger på kremmernes disk.

Nielsens rollegalleri spenner blant annet over «The Frontman», en stakkars selvrettferdig vokalist, tvillingtestiklene «Ballaen» og «Ballato», en blind fylle/tafse-fant med atferdsforstyrrelser, og framfor alt, den hysterisk morsomme, voldelige amme-gjengen: «Mother ood»Hood». Selvskreven under juletrærne!

Perler og svin

Artig vri

Det går ikke an å gi George McManus’ raffinerte skildringer fra de sosialt klatrende klasser annet enn 6 på terningen. Til det er tegningene altfor gode, morsomme, overraskende. Og selv om «plottene» er høyst forutsigelige, har årets hefte en artig vri med tilbakeskuende, mimrende innslag.

Å lese «Fiinbeck og Fia» er jo i seg selv mimring, så da får vi et metaplan på kjøpet som står godt til de forunderlige billedrammeoverskridelsene vi finner på hver eneste side.

Perler og svin

Helt på kanten

Ikke med et ord kommenterer Egmont mysteriet med dette heftet – at det skulle kommet ut i 2019, men ble erstattet av et nyopptrykk på grunn av «tekniske problemer». Det ante meg da at problemene kanskje ikke bare var tekniske. Omslagstegningen, publisert på nest siste side i andre Egmont-utgivelser, viser Il Tempo Gigante som kjører i full fart gjennom Amsterdams gater. Det kunne indikere at seriens forfatter, Gateavisa-veteranen Haakon W. Isachsen, muligens leflet med tabuer. Vi vet jo at Flåklypa-universet er underlagt strenge opphavsrettslige føringer (jfr. rettssaken om bilen), så det er ikke utenkelig at 2019-heftet kan ha blitt underkjent av noen «høyt oppe i systemet».

Men nå er det altså her, muligens frisert og dressert av systemets folk, men like fullt helt på kanten. Her er de pussige Aukrust-skikkelsene både i Køben, Hamburg og Amsterdam og møter gatepiker og røykende hippier i absurde opptrinn. Ekstra morsom er satiren over forlagsbransjen, representert i zoom-møter med sjefene i Bonnimont og Egmonnier. En flott sorti for Isachsen – så får vi se om Egmont finner noen til å overta stafettpinnen. Det blir neppe lett.

Perler og svin

Grotesk morsomt

Frode Øverli er på sitt vis juleheftenes konge, med både «Pondus» og «Rutetid» i tetsjiktet. Øverlis oppskrift er velkjent: vanvittig groteske tegninger kombinert med faktisk morsomme vitser. Ja, Øverli er av dem som evner å få lesere til å bryte ut i åpen latter, til og med en «blasert anmelder» som meg der jeg sitter alene hjemme, eller ute på en stille lesesal.

Heftene er nokså magre, med få, veldig digre tegninger. Disse to bladene kunne lett vært ett og fortsatt vært ganske magert. Øverli gir litt rom til utvalgte kolleger – Styve, Taraldsen, Strand Olsen og Graffs – og deres bidrag er også gode. Til tross for en noe spekulativ tendens altså, tilhører dette utvilsomt toppen.

Perler og svin

Morsomt tullball

Dette heilnorske Disney-produktet – skapt av Arild Midthun, Knut Nærum og Tormod Løklin – er også et høydepunkt i bunken av julehefter. Ikke like sterkt som fjorårets Donald-drama i ishavet, men morsomt tullball med tidsreise-ideens umulighet og utvilsomme tiltrekningskraft.

Vi følger en skurk som reiser tilbake i tiden for å knabbe Onkel Skrues skatter før han får tak i dem, noe som truer hele hans rikdom. Donald og den sympatiske Frøken Vable må skynde seg bakover i tiden for å komme forkjøperen i forkjøpet og så videre. Tegningene er tipp topp – Skrue er sjelden bedre enn i Midthuns strek.

Perler og svin

Merkelig utgivelse

En merkelig utgivelse fra Cappelen Damm – et usignert vitseblad med mange blødmer, mye avføring, sex, fyll og utroskap. Hvem står bak? Nettsøk indikerer at det kan være tegneseriemogulen Dag E. Kolstad som har satt sammen produktet.

Mye virker å være oversatt, men noe ser også ut til å være originalvare. Tilstrekkelig mange av vitsene er så vulgært gode at heftet fortjener en 4-er, til tross for hemmeligholdet om opphavet.

Perler og svin

Sympatiske brødre

Blant juleheftene finner vi flere norskproduserte klassikere – «Tuss og Troll», «Jens von Bustenskjold», «Smørbukk», «Ingeniør Knut Berg» og «Vangsgutane». Mye gjenbruk – gammeldags og rart, med store narrative svakheter. Likevel har de en fascinasjon, og det kanskje mest sympatiske i denne bunken, er «Vangsgutane». Her møter vi brødreparet Steinar og Kåre, som bor på småbruket Vangen. De har noen jevnaldrende venner, Gullbjørg og Larris, og over dem alle ruger deres høye beskytter, Sterk-Ola.

Fjorårets hefte var skrevet av krimeksperten Nils Nordberg, uten den helt store kreative gløden. I årets hefte debuterer Ole-Mikal Nilsen. I et forord røper han at han er spesielt begeistret for den uregjerlige rødtoppen Larris, og Nilsen lar ham spille en sentral rolle i årets fortelling. Den handler om et spøkelse uten hode og ender med en mystisk medaljong. Altså: Fortsettelse neste år.

Halve bladet er nyopptrykk av en serie fra 1955, og nei, den holder ikke mål, selv om gutanes reise til hovudstaden er en artig roadtrip.

Perler og svin

For tynt

Hanne Sigbjørnsens julehefte er altfor mye «virkelighetslitteratur» for min smak. At hun fikk oppdraget i fjor, men så ble gravid og ikke kunne fullføre, er ikke interessant nok til å vie de første seks sidene til dette. Hun har en god strek, og flere av ideene er artige, selv om de er nokså beskjedne.

«Julegaveguiden» er fin, også «Julens drikkelek», men helheten blir for tynn. Kanskje bra at hun røper at dette er et bestillingsarbeide, så vet vi at det ikke er noe hun selv har funnet på. Men litt trist.

Perler og svin

Banalt univers

«Knoll og Tott» er for mange selve inkarnasjonen av julehefter, og en av de store bestselgerne i 100 000-klassen (sammen med «Nr. 91 Stomperud» og «Pondus»). Selve ideen om de rampete tvillingene bosatt i en bisarr familiesituasjon på et uvirkelig sted befolket av rasistiske stereotypier, er klart bedre enn historiene. Altså arketypen Knoll og Tott – «The Katzenjammer Kids», barna som opprinnelig er oppkalt etter kattenes skjærende brunstgnål, i overført betydning skjærende musikk eller også bakrus, bondeanger – er så gjenkjennelig at selv deres minst kreative innfall blir kjære gjensyn.

Det er like overraskende, hvert år, å se hvor litterært banalt og syltynt universet deres er, men det funker altså i handelen.

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Vil du vite mer om hvordan du kan endre dine innstillinger, gå til personverninnstillinger

Les mer