Riverton-prisvinneren Vidar Sundstøl fikk god mottakelse da han forlot krimsjangeren og begynte å skrive romaner. Men når han nå prøver seg på en dystopisk roman, faller han rett og slett igjennom.

Handlingen i «En hellig lund» er plassert litt fram i tid. Jorda har nærmest gått til grunne etter noen naturkatastrofer av norrøne dimensjoner: «Tsunamier av ild rullet over verdensberømte åser … På skjermene så det virkelig ut som om jorda var i ferd med å synke i havet.» Bokas forteller er en gammel, barnløs forfatter som en gang i tida sluttet å skrive. Så begynner han igjen. Han prøver å huske hvordan verden var før, men stiller seg kritisk til hvor godt han husker, og diskuterer med seg selv i tide og utide.

Klemmende trær

Før alt dette døde fortellerens mor. Og før det, på vei til sykehjemmet for å besøke moren, så fortelleren en lund der trærne så ut som om de omfavnet hverandre. Nå er det disse trærne han skriver for, sier han, og denne for ham hellige lunden blir gitt en sentral plass.

Historien er omstendelig fortalt: «Men jeg husker godt at jeg … alltid kom hjem igjen til mor, som da gjerne satt og strikket, mens det framtidige klesplagget så ut til å vokse ut av kroppen hennes.» Påpekingen av at plagget er «framtidig», dreper flyten, det er en selvfølge at plagget er framtidig når det ikke er ferdig.