Leselyst: Knut Nærum

Preget av skam

Knut Nærum skulle gjerne sett at Karl Ove Knausgård skrev biografien om ham. Etterpå ville han rast i pressen og sagt at ingenting i boka er sant.

I SMUG: - Jeg smugleste Dracula da jeg var tretten, siden vi hadde ganske dårlig råd på den tida, sier Knut Nærum. Han var redd noen ville bli sinte fordi han hadde brukt penger på ei bok. Foto: Jørn H. Moen
I SMUG: - Jeg smugleste Dracula da jeg var tretten, siden vi hadde ganske dårlig råd på den tida, sier Knut Nærum. Han var redd noen ville bli sinte fordi han hadde brukt penger på ei bok. Foto: Jørn H. Moen Vis mer
Publisert

Hva leser du nå?

- «De kapable» av Klas Ekman, en svensk thriller om vanlige folk som har uflaks, foretar noen tvilsomme valg, og graver seg stadig dypere ned i gørra. Det er ei bok hvor det alltid kan bli verre, og blir det. Handlingen bikker stadig over mot svart komedie, med en tone som minner om «Fargo» – både filmen og serien. Sånn ville jeg pitchet denne: Folkhemmet møter Fargo.

Hvilken bok har gjort uutslettelig inntrykk?

- «The Catcher in the Rye» av J.D. Den fortalte meg to ting da jeg var seksten: a) Jeg er ikke den eneste som syns at alle andre er teite. Jeg-fortelleren, Holden Caulfield, har en særdeles følsom radar for det han kaller «phonies», eller folk som gjør seg til. Og b) Mye av det som andre mener er viktig, er ikke det. Det er en setning hvor Holden sier at det liksom var meningen at en måtte ta livet av seg dersom skolen hans ikke vant en fekteturnering. Det var et så tydelig «nei» at det satte et varig merke i meg.

Er det en krimroman du ikke glemmer?

- Ja, «Through a Glass, Darkly» av Helen McCloy. Den begynner med å framkalle gåsehud gjennom å skildre noe vi vet er umulig, og slutter med at alt blir gjort rede for. I midten har det vært mye uhygge knyttet til dobbeltgjengermotivet: Hvordan kan Faustina Crayle – for et navn! – bli sett både utenfor på plenen og inne i huset, samtidig? Boka begynner som en spøkelseshistorie, men blir til en krim. Og det er psykologiprofessor Basil Willing som rydder opp i misforståelsene. McCloy er ikke så kjent i dag, men hun var vel ansett i sin tid, høyt produktiv og president i Rivertonklubbens amerikanske motstykke på 1950-tallet.

Hva er det perfekte bok-drap?

- Det er vanskelig å peke på et drap i ei bok uten å røpe for mye. Men det ville vel vært – som i virkeligheten – det ingen tror er et drap, og som derfor ikke blir etterforsket. Så kan man jo lure på hvor ofte sånt skjer i virkeligheten: Feilmedisinering, trafikkulykker, drukningsulykker, jaktulykker og fall fra høye steder.

Hvilke drapsgåter fortrekker du å skrive – og å lese?

- Jeg liker å skrive drapsgåter som er søkte, men fullt mulig å løse. Gjerne med et innslag av det tilsynelatende overnaturlige, som til slutt får sin naturlige forklaring. Som leser liker jeg at en gåte er rettferdig og reinskåret, uten kjøtt på beinet. Som i bøker av Agatha Christie og Ellery Queen, og i novellene til Edward D. Hoch og Michael Innes. Samtidig er jo dette for lengst blitt et lite og støvete hjørne av krimmen. Etter hvert har jeg begynt å stille de samme språklige kravene til krim som til annen litteratur, men en spennende fortelling kan likevel dra meg gjennom ei bok med humpete språk.

Hvilken drapsetterforsker har du mest sansen for?

- Det må bli Fader Brown, vel å merke han i bøkene. Presten i tv-serien av samme navn bygger løselig på dem, men der er han en helt annen type, for utadvendt og to hoder for høy. G.K. Chesterton skrev fem novellesamlinger om Brown på tidlig 1900-tall, fulle av mystikk og paradokser og drømmeaktige stemninger, i en blomstrete stil som kler fortellingene. Presten snubler rundt på åstedet med paraplyen sin, myser og mumler og snakker i halvkvedede viser, inntil han leverer en klokkerein løsning på gåten. På de neste plassene: John Dickson Carrs buldrende, øldrikkende historiker-detektiv Doktor Fell, Holmes, Poirot og Nero Wolfe. Mange av mine favorittkrimbøker er fra etter 1950, alle mine favorittdetektiver dukket opp før.

Hvilken forfatter skulle skrevet boka om deg?

- Karl Ove Knausgård, siden han har et så godt grep om både småting og skam; to ting som preger min tilværelse. Det er en gjennomgående tone i «Min kamp», fra det flaue, men også spennende, ved å finne porno i skogen, til skammen ved hvor dumt en forelsket mann kan oppføre seg. Og, skynder jeg meg å legge til, noen ganger er det riktig å skjems. Etterpå ville jeg ha rast mot ham i pressen og sagt at ingenting i boka er sant.

Hvilken selvhjelpsbok leste du sist?

- Det var «How to Relax» av Thich Nhat Hanh. Han insisterer på at man må huske å puste, begge veier, både inn og ut, og dessuten ta seg tid til å kjenne etter. Det er lettere sagt enn gjort.

Hvilken bok har du smuglest?

– Jeg smugleste Dracula da jeg var tretten, siden vi hadde ganske dårlig råd på den tida. Jeg hadde kjøpt boka for lommepengene, og var ikke sikker på om mine foresatte så på det som fornuftig bruk av midler. (Vi har seinere ryddet opp i dette: Det var greit.) Jeg gjemte boka bak nattbordet. I tilfelle den ble funnet, hadde jeg også revet en ørliten bit av hjørnet, for at den skulle virke brukt.

Hvilken romanfigur kan du ikke fordra?

- Steerforth i David Copperfield. Han som først virker så trivelig, som en ekte venn av David, men som deretter viser seg å være nedlatende og hensynsløs. «Ikke gjør det, Steerforth», roper man til boka, og så gjør han det likevel.

…. og hvilken romankarakter ville du ligget med?

- Det vil være såpass vanskelig å skaffe seg samtykke fra en oppdiktet skikkelse at her må jeg bare avstå.

Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Vil du vite mer om hvordan du kan endre dine innstillinger, gå til personverninnstillinger

Les mer