Hva leser du nå?

- «De kapable» av Klas Ekman, en svensk thriller om vanlige folk som har uflaks, foretar noen tvilsomme valg, og graver seg stadig dypere ned i gørra. Det er ei bok hvor det alltid kan bli verre, og blir det. Handlingen bikker stadig over mot svart komedie, med en tone som minner om «Fargo» – både filmen og serien. Sånn ville jeg pitchet denne: Folkhemmet møter Fargo.

Hvilken bok har gjort uutslettelig inntrykk?

- «The Catcher in the Rye» av J.D. Den fortalte meg to ting da jeg var seksten: a) Jeg er ikke den eneste som syns at alle andre er teite. Jeg-fortelleren, Holden Caulfield, har en særdeles følsom radar for det han kaller «phonies», eller folk som gjør seg til. Og b) Mye av det som andre mener er viktig, er ikke det. Det er en setning hvor Holden sier at det liksom var meningen at en måtte ta livet av seg dersom skolen hans ikke vant en fekteturnering. Det var et så tydelig «nei» at det satte et varig merke i meg.

Er det en krimroman du ikke glemmer?

- Ja, «Through a Glass, Darkly» av Helen McCloy. Den begynner med å framkalle gåsehud gjennom å skildre noe vi vet er umulig, og slutter med at alt blir gjort rede for. I midten har det vært mye uhygge knyttet til dobbeltgjengermotivet: Hvordan kan Faustina Crayle – for et navn! – bli sett både utenfor på plenen og inne i huset, samtidig? Boka begynner som en spøkelseshistorie, men blir til en krim. Og det er psykologiprofessor Basil Willing som rydder opp i misforståelsene. McCloy er ikke så kjent i dag, men hun var vel ansett i sin tid, høyt produktiv og president i Rivertonklubbens amerikanske motstykke på 1950-tallet.