BOK: Senegalesiske Mohamed Mbougar Sarr mottok den høythengende Goncourt-prisen – Frankrikes eldste og mest prestisjefylte litteraturpris – i 2021, som den yngste prisvinneren siden 1976. Prisen mottok han for romanen «Menneskenes mest fordekte minne», forfatterens fjerde roman. Boka er under utgivelse i 40 land, og kritikere verden over har gitt den sine fyndord. Jubelen støyer rundt den unge forfatteren av denne halvtjukke blekka, som lover gull og grønne skoger. Men etter endt lesing sitter undertegnede ikke igjen med så mye som ei barnål og en femtiøring.
«Menneskenes mest fordekte minne»
Skjønnlitteratur
«Prisverdig pinlig.»
Bak bokas bokstavrimglade tittel gjemmer det seg en fortelling om Diégane Latyr Faye, selv en ung senegalesisk forfatter, og fortellerstemmen i boka. Faye er i Paris, har akkurat fått utgitt sin første roman, og kommer over boka til en annen senegalesisk forfatter, T. C. Elimanes «Det umenneskeliges labyrint». Faye blir besatt og setter i gang letingen etter Elimane. Forfatterne Marème Siga D., Musimbwa og Béatrice Nanga, Fayes romkamerat Stanislas, barndomsvennen hans Chérif Ngaïdé, hans gamle flamme Aïda og landsbykona Maam Dib – alle fører Faye et skritt nærmere skikkelsen bak de trollbindende ordene.
Historiene deres sneier innom alt fra første verdenskrig til argentinsk uro på 1950- og 1960-tallet, grov søskenrivalisering og ditto kolonihistorie. Finner Faye Elimane? Det er fristende å røpe slutten, for boka trekker ut i det uendelige, og er langt fra det eposet leseren er lovet.
Sjokkerende hemmeligheter
Selvforherligelse
Fortellingen er fiktiv, men tangerer vår egen virkelighet gjennom henvisning til små og store virkelige hendelser i historien. Uansett renner fortellingen ned i et hårete sluk av setninger proppfulle av kommaer og innskutt tilleggsinformasjon, kvasifilisofikse litteraturrefleksjoner som kanskje ville imponert en livsuvant tenåring, billige narrative triks man kan si det samme om, metaforer med falsk klangbunn og en selvforherligelse som vil få de mest trofaste av jantelovens tilhengere til å brenne boka offentlig.
Å lese en forfatterkarakters klagesang om at positiv respons på bokutgivelsen på sosiale medier ikke gjenspeiles i salgstallene? Det blir for mye når han i tillegg harselerer med floskelrik litteratur og så følger opp med følgende ihjelbrukte sammenlikning da han får øye på ei lekker dame på en bar: «Hun minnet om en løvinne som sitter sammenkrøpet i gresset og vokter på byttet sitt med store, gule øyne som river steppen opp i småbiter».
Forfatterkarakteren tråkker altså andre forfattere ned i søla, trer opp på sin høye hest og føler nok han sitter godt der. Jeg har et annet bilde i hodet, av en mann som tråkker i stigbøylen og, når han løfter det andre beinet, oppdager at salen ikke er ordentlig spent fast.
Mislykket forsøk
«Menneskenes mest fordekte minne» er verken hummer eller kanari, fugl eller fisk. Ikke en kjærlighetshistorie, en krigshistorie eller en kolonihistorie. Heller et mislykket forsøk på å formidle sin kjærlighet til litteratur. Mange andre forfattere har skrevet om å skrive, og lyktes med å behandle et så nært tema i litteraturen. De har brukt seg selv så godt at virkeligheten har fått strømme nærmest ufiltrert gjennom setningene.
Dypt rystende
Sarr lar sin forfatterprotagonist gjemme seg innerst i et massivt språklig palass som holder virkeligheten – og leseren – på trygg avstand. «Mennesker er ikke et litterært materiale som alltid er tilgjengelig, en kommende formulering som du holder på å sy sammen i tankene dine med et ironisk smil», sier Béatrice til Diégane. Noen skulle sagt det samme til Sarr lenge før manuset gikk i trykken.
Kjøp boken
Vi bryr oss om ditt personvern
Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.
Vil du vite mer om hvordan du kan endre dine innstillinger, gå til personverninnstillinger