En gammel dame med farget, svart hår kikker ut fra et falmet bilde. Ansiktet har spor etter et strevsomt liv, blikket har sett lidelse og død. Armene ser sterke ut, de har løftet tungt, de har gravd i jorda. På bildet holder de tett rundt oldebarnet.

- Hun het Kateryna, men alle kalte henne Katya, forteller Erin Litteken (41). Det er hun som er det vesle oldebarnet på bildet.

Nå snakker hun via en skjerm fra St. Louis i Missouri. Littekens debutbok, «Minnevokteren fra Kyiv», er akkurat kommet på norsk. Den er inspirert av livet til hennes ukrainske oldemor og historiene hun fortalte videre.

Måtte rømme

I 1944 nærmet kampene seg den lille landsbyen Verbychne i den polske delen av Ukraina. Der bodde Katya med mannen sin og tre små barn. Nå så de ingen annen mulighet enn å rømme landet. Katya skulle seinere fortelle oldebarnet sitt hvor redd hun var for å bli drept i angrepene.

Etter å ha flyktet gjennom et krigsherjet Europa, havnet familien i en leir for flyktninger i Tyskland. Der ble de fram til 1948, da Amerika åpnet grensen for sovjetiske flyktninger.