BOK: To voksne sønner, et monster av en far, en død (antakelig drept) mor, et fjell, ei ur og ei furu. Alle gis en stemme i Leander Djønnes nokså jævlige, men imponerende debutroman. Historien er fæl fordi tragediene renner i strie strømmer gjennom generasjonene, og fordi det handler om rå vold. Samtidig er stilen så selvsikker, poetisk og sugende at lesningen av «Oskespiralen» blir en gysende intens opplevelse.

Bokas tvillingbrødre vokser opp på en avsidesliggende gård, i en forgiftet atmosfære av vold og terror. Som små ser de moren mishandles og voldtas, og blir selv banket og vansiret. Da romanen starter er de voksne. Den ene tvillingen, kalt «Sonen», slipper ut av en anstalt etter ni år, nedbrutt, fysisk og psykisk. Men raseriet finnes i ham, som «ei isande eld».

Den andre, kalt «Broren,» er et plaget menneske og Jehovas Vitne. Etter mange års dårlig samvittighet over å ha sviktet tvillingbroren, som ofte beskyttet ham i barndommen, oppsøker han «Sonen». «Sonen» har lenge hørt den døde moren kalle på ham med et «kom heim», og brødrene beslutter å dra tilbake til gården der grusomheter skjedde: