Anmeldelse: Leander Djønne «Oskespiralen»

Rå vold

Debutant Leander Djønne imponerer med en nattsvart fortelling om to voksne brødre ødelagt av en fæl barndom.

UNDERGANGSROMAN: Leander Djønne er bildekunster, lærer og gårdbruker. Han vokste opp i Jehovas vitner, som han brøt med som ung voksen. Foto: Baard Henriksen
UNDERGANGSROMAN: Leander Djønne er bildekunster, lærer og gårdbruker. Han vokste opp i Jehovas vitner, som han brøt med som ung voksen. Foto: Baard Henriksen Vis mer
Publisert

BOK: To voksne sønner, et monster av en far, en død (antakelig drept) mor, et fjell, ei ur og ei furu. Alle gis en stemme i Leander Djønnes nokså jævlige, men imponerende debutroman. Historien er fæl fordi tragediene renner i strie strømmer gjennom generasjonene, og fordi det handler om rå vold. Samtidig er stilen så selvsikker, poetisk og sugende at lesningen av «Oskespiralen» blir en gysende intens opplevelse.

«Oskespiralen»

Leander Djønne

Roman

Forlag: Oktober
Utgivelsesår: 2022

«Poetisk og grusom debutroman.»
Se alle anmeldelser

Bokas tvillingbrødre vokser opp på en avsidesliggende gård, i en forgiftet atmosfære av vold og terror. Som små ser de moren mishandles og voldtas, og blir selv banket og vansiret. Da romanen starter er de voksne. Den ene tvillingen, kalt «Sonen», slipper ut av en anstalt etter ni år, nedbrutt, fysisk og psykisk. Men raseriet finnes i ham, som «ei isande eld».

Den andre, kalt «Broren,» er et plaget menneske og Jehovas Vitne. Etter mange års dårlig samvittighet over å ha sviktet tvillingbroren, som ofte beskyttet ham i barndommen, oppsøker han «Sonen». «Sonen» har lenge hørt den døde moren kalle på ham med et «kom heim», og brødrene beslutter å dra tilbake til gården der grusomheter skjedde:

«Auga til Mora som såg han og Broren i døråpninga. Han med handa fremføre auga til Broren. Kroppen hennar som rykte til. Faren over ho. Den skjerande ljoden av bordbeina mot dei grove golvplankane. Stilla som fylde rommet mellom kvart rykk».

En utvidet virkelighet

Romanen er flerstemt og bryter ut av trange realistiske rammer, blant annet ved å gi den døde moren og naturen rundt gården en stemme. Gjennom å besjele naturen, og å gi ‘aktørene’ navn som «Mora», «Sonen», «Ura», «Steinen», gis fortellingen et allegorisk preg, hjulpet fram av sitatene fra Skriften – som «Broren» klamrer seg til for å beholde fatningen. «Sonen» på sin side faller inn og ut av virkeligheten.

Distansen som skapes ved fraværet av egennavn, rammer ikke karakterene på negativt vis. De oppleves som nære, tydelige, menneskelige. Brødrenes indre liv, angsten i kropp og hode – fortida har kvelertak på dem begge – er utrolig sterkt og gyldig beskrevet. Det gjelder også faren, «eit vidope mørker», som i et forsøk på å dempe smerten, fyller hele huset med stein. Gjør det om til en sarkofag, der han skal finne hvile, bli natur.

Kraftfull kontrast

De forferdelige hendelsene står i kraftfull kontrast til Djønnes poetiske språk og billedlige uttrykk. Skjønnheten ligger i naturskildringene; romanen gir blant annet en uforglemmelig stemme til ei furu som må gi tapt da fjellet raser, men også på setningsnivå er uttrykket sanselig og vakkert.

«Sonen» er den av brødrene som er tydeligst preget av ‘fedrenes synder’, av den destruktive arven. Noe brister og braker løs både i menneske og natur før vi er ferdig med denne fæle og gode undergangsromanen om bunnløse menneskelige dyp, raseri, vold og ødelagte liv.

Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Vil du vite mer om hvordan du kan endre dine innstillinger, gå til personverninnstillinger

Les mer